Objektivt ansvar er et ansvarsgrunnlag fra nyere tid som retter seg mot virksomheter som har risiko for relativt store skader, og innebærer at det kan pålegges erstatningsansvar selv når man ikke kan påvise subjektiv skyld hos virksomheten. Det ulovfestede objektive ansvar er et rent virksomhetsansvar, som ble utviklet på grunn av den enorme risiko den industrielle utvikling kunne påføre naboene til disse virksomhetene. Synspunktet var at virksomheten var nærmest til å bære risikoen for skadeevnen til egen virksomhet, der man ikke kunne påvise uaktsomhet på culpa-grunnlag hos bedriften eller ansatte. Ansvaret ble derfor tidligere også kalt for ”farlig bedrift”-ansvaret. De tidligste tilfellene i rettspraksis illustrerte dette, og gjaldt skade på naboer fra en nitroglyserinfabrikk (Lysaker-dommen Rt. 1875 s. 330) og for rørbrudd ved Bergen vannverk (Vannledningsdommen Rt. 1905 s. 715).

Ansvaret ble således opprettet, som følge av at skadeevnen var så stor at det var urimelig at skadelidte skulle bære risikoen. Virksomheten vil således kunne hefte for skader på objektivt grunnlag, selv om ingen eller noe ved bedriften kan bebreides for skadene. Selv om årsaken til skaden er tredjemanns (en utenforståendes) opptreden, vil virksomheten likevel kunne hefte på objektivt grunnlag.

Det objektive ansvaret er i dag ikke bare begrenset til farlige industrivirksomheter, og plutselige hendelser, men har også blitt brukt for andre farer ved ulike virksomheter som skade etter bruk av p-pille (Rt. 1992 s. 64), drift av bygård ved gesimsras (Rt. 1939 s. 766) og mønepanneras (Rt. 1972 s. 965), ansvar for eksplosjon i dynamittlager etter påsatt brann (Rt. 1983 s. 552). For øvrig kan nok P-pilledommen og lettbetongdommen også leses som utslag for produktansvarsregler.

For at en virksomhet skal pålegges objektivt ansvar er det i rettspraksis trukket opp tre vilkår som må være oppfylt samtidig (såkalte kumulative vilkår). Virksomheten må i seg selv innebære en 1. stadig, 2. typisk og 3. ekstraordinær risiko, og skaden må skyldes denne stadige, typiske og ekstraordinære risiko. Rettspraksis har uttalt at ulovfestet objektivt ansvar langt på vei kan ilegges ut fra risikobetraktninger og interesseavveininger, jf. Rt. 1992 s. 64 P-pilledom II, slik at disse tre vilkårene ikke er absolutte krav. Hvem som er nærmest til å bære risikoen for skadeevnen, vil ofte være virksomheten, som har en forretningsmessig interesse i den fare virksomheten innebærer. Således vektlegger ofte rettspraksis at virksomheten er nærmest til å pulverisere et eventuelt tap gjennom forsikringer. Det er likevel et vegledende utgangspunkt at skaden må være et utslag av en stadig, typisk og ekstraordinær risiko ved virksomheten.

Vilkåret ”stadig” innebærer at risikoen ved virksomheten må være til stede regelmessig, som stadig eller varig. Vilkåret ble først trukket opp i den såkalte vannledningsdommen i Rt. 1905 s. 715. Betydningen av at risikoen må være stadig hos virksomheten, kan illustreres gjennom de to Knallperle-dommene I og II, der barn i begge dommene ble skadet av å ha lekt med knallskudd de hadde funnet. I den første dommen (Rt. 1909 s. 851) ble NSB funnet ansvarlig for skaden etter guttens lek, fordi knallskudd ble brukt jevnlig og omfattende til spregning i virksomheten. I den andre dommen (Rt. 1917 s. 202) ble en fløtningsforening frifunnet, fordi knallperlene kun leilighetsvis ble benyttet av tømmerfløterne.

Videre bør skaden være typisk for den risiko som kjennetegner virksomheten. Skade etter reaktorlekkasje vil være en typisk skade som ledd i virksomheten til et atomkraftverk, men ikke nødvendigvis en oversvømmelse fra atomkraftverket etter en vanlig sprukket vannledning. Et eksempel fra rettspraksis er Rt. 1934 s. 265, der skaden som skyldtes at en bil kjørte inn i en elektrisitetsstolpe ikke kunne tilskrives den typiske virksomhetsrisiko ved elektrisitetsverket. Skaden kan være typisk for virksomheten, selv om liknende skader ikke har forekommet før, så lenge skaden er et resultat av den særegne risiko som virksomheten innebærer.

Det kanskje i praksis mest avgjørende vilkåret for at objektivt ansvar skal idømmes, er at skaden må skyldes en ekstraordinær risiko som ligger ved virksomheten. Stadig og typisk risiko er like nødvendige betingelser, men ansvaret er i stpr grad begrunnet i at risikoen er av en slik størrelse at det er mer naturlig at virksomheten bærer risikoen fremfor skadelidte. Derfor vil ansvar kun inntre ved risiko av en viss størrelse. Rettspraksis har slått fast at betegnelsen ”ekstraordinær risiko” innebærer at risikoen i vesentlig grad overstiger ”dagliglivets risiko”. Med andre ord må den risikoen som har resultert i skade, vesentlig overstige det man normalt skal måtte tåle og akseptere av risiko for at en ulykke skal inntreffe innenfor vedkommende livsområde. Tålegrensen vil variere utfra hvor skadelidte befinner seg. Eksempelvis ble en klemulykke i en svingdør på restaurant Floris i Oslo ikke ansett for å være resultat av en risiko som oversteg « dagliglivets farer”, jf. Florisdommen Rt. 1966 s. 1532.

Det er ikke nødvendig at virksomheten driver industriell eller teknisk virksomhet med enormt skadepotensiale for at man skal overstige dagliglivets risiko. Eksempelvis har både taksten- og gesimsras blitt ansett for å utgjøre en ekstraordinær fare, som man ikke forutsetter kan skje i det daglige, jf. Takstendommen Rt. 1972 s. 965 og Gesimsdommen Rt. 1939 s. 766, I Gesimsdommen karakteriserte Høyesterett en slik gesims som et ”særpreget og ekstraordinært faremoment ved bygningen”. I den såkalte ”Gulvlukedommen” i Rt. 1991 s. 1303 ble en åpen gulvluke på en restaurant, som skadelidtes ektefelle og en venn hadde åpnet, ansett for å være en esktraordinær risiko:

“Jeg må etter dette legge til grunn at den aktuelle luka representerte et meget framtredende risikomoment - det må etter forholdene kunne karakteriseres som ekstraordinært, at dette har sammenheng med arten av den virksomhet som ble drevet i lokalene - restaurantdrift, og at risikomomentet enkelt kunne vært eliminert av selskapet. Under henvisning til den drøftelse som jeg har gjennomført, finner jeg etter dette at selskapet må være ansvarlig for skaden på objektivt grunnlag”.

Ved objektivt ansvar etter skaderisiko som overstiger det man må tåle innenfor det enkelte livsområde, spør rettspraksis ofte hvem bør være nærmest til å bære risiko for skaden. I “Vaksinedommen” i Rt. 1960 s. 841 var synspunktet at samfunnet var nærmest til å bære risikoen for skade etter en koppevaksine hos en 18 år gammel mann.

Virksomhetens mulighet til å forsikre seg mot skaden og pulverisere tapet er i den forbindelse tillagt betydelig og avgjørende vekt i mange saker. Kostnaden for skaden belastes da virksomhetens kunder som en kostnad i driften i stedet for at kostnaden bæres av de som tilfeldig blir skadet. Dersom virksomheten er nærmere til å bære risikoen for skaden og er nærmere til å forsikre seg, vil ansvar lettere kunne ilegges virksomheten. I Rt. 1972 s. 965 “Takstendommen” vektla Høyesterett at gårdeier kunne ha forsikret seg mot skaden, og var nærmere til å bære de økonomiske følger av skaden enn skadelidte.

Hvis det var naturlig at skadelidte kunne forsikret seg selv, eller det er unaturlig å forsikre seg mot slik skade som er oppstådt, vil forsikringshensynet kunne tillegges mindre vekt. Det er uten betydning om virksomheten faktisk tegnet forsikring, så lenge virksomheten har hatt mulighet til å forsikre seg.

Andre hensyn som vektlegges er om det foreligger teknisk svikt (se blant annet ”trikkedommen” i Rt. 1948 s. 1111, og om skaden kunne vært unngått med enkle midler eller med andre rutiner. Ved teknisk svikt kan det ofte også ilegges ansvar på subjektivt grunnlag (culpa). En form for teknisk svikt vil være ansvar for ”uforsvarlig ordning,” hvor måten ting er ordnet på kan begrunne ansvar. Uforsvarlig ordning-ansvaret har sitt rettslige grunnlag i ”Epileptiker-dommen” Rt. 1970 s. 1192. En epileptiker som var anbragt i et hjelpefengsel, forbrente under et anfall i cellen begge hendene på radiatoren (dampoppvarmet med høy overflatetemperatur). Høyesterett begrunnet da ansvaret slik:

“A's epilepsi medførte en påtakelig fare for at han kunne komme til å skade seg, og som før nevnt var hans tilstand kjent for dem som hadde oppsyn med ham. Han var tvangsanbrakt i fengsel og måtte til stadighet oppholde seg i den lille cellen. Her representerte denne radiator et særskilt og utpreget faremoment. Dette faremoment kunne fjernes ved relativt enkle tiltak. Når A under disse omstendigheter var anbrakt i fengslet i meget lang tid uten at slike tiltak ble truffet, kan jeg ikke se at anbringelsen var tilstrekkelig betryggende og forsvarlig ordnet”.

Det er i teorien diskutert om ansvaret for uforsvarlig ordning er objektivt, eller om et slikt ansvar er subjektivt (culpa). Høyesterett uttaler imidlertid i dommen at forholdet ikke innebærer uaktsomhet, og det taler for at ansvaret nok er objektivt, men grensende til culpa, da det åpenbart forelå klanderverdige forhold. Tilsvarende betraktninger ble lagt til grunn i Gulvlukedommen Rt. 1991 s. 1303.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)