Et grunnleggende og opplagt ansvarsgrunnlag er forsett (dolus). Forsett innebærer at man anser muligheten for skade som sikker, eller som overveiende sannsynlig, og likevel gjennomfører handlingen. Dersom man ødelegger noe med vilje, vil skaden åpenbart være gjort forsettlig. Man må da erstatte skaden. En som riper opp en bil med vilje, vil ha gjort skaden forsettlig og være automatisk erstatningspliktig. Imidlertid vil skadevolder også ha utvist forsett, dersom han anså det som overveiende sannsynlig at den handlingen han foretok ville føre til skaden, uten for så vidt å ønske skaden gjennom handlingen. En person som sager over bærebjelkene til et tak, vil normalt ha utvist forsett også i forhold til skaden om hele taket skulle rase ned, og ikke bare i forhold til skaden på bjelkene. Ved straffesaker vil påtalemyndigheten etter fornærmedes begjæring ofte ta med erstatningskrav for skade som er begått forsettlig f.eks. legemsfornærmelse, voldtekt. Ansvarsgrunnlaget forsett vil da være oppfylt, dersom retten kommer til at den straffbare handling er begått forsettlig.

Forsett vil ofte være vanskelig å bevise, og det vil være ekstra strenge bevisbyrdekrav for å konstatere forsett, fordi forsett ofte vil medføre at vilkårene for straff foreligger. Rettspraksis legger derfor normalt til grunn et skjerpet bevibyrdekrav for forsett, selv om det ikke er straff som skal idømmes, jf. Rt. 1995 s.1641 (s. 1648):

”Bevisbyrdereglene innebærer at det kreves en betydelig sannsynlighetsovervekt for at retten skal kunne legge til grunn alternativet forsettlig skadefremkallelse. Jeg viser til uttalelser i Høyesteretts dommer i Rt-1985-211 på side 214 - "sterk" overvekt, Rt-1990-1082 på side 1086 - "klar" overvekt, og Rt-1987-657 på side 664 - "overhodet ikke noen annen rimelig forklaring". Etter min mening har de ankende parter oppfylt disse strenge beviskravene”.

Grov uaktsomhet ligger tett opp mot forsett, og bygger på at skadevolder neppe har sett det som overveiende sannsynlig at handlingen/unnlatelsen ville føre til skade, men slik at muligheten for skade og sannsynlig skades omfang var likevel så store at det må betegnes som særlig grovt å likevel utføre handlingen. Mens det kreves innsikt om sannsynlig skade for forsett, vil grov uaktsomhet kunne foreligge dersom skadevolder burde ha vært klar over risikoen for skade og sannsynlig skades omfang, og kan særlig bebreides for at han ikke tilpasset seg risikoens størrelse.

Grensene mellom forsett, grov uaktsomhet og vanlig (simpel) uaktsomhet er flytende og skjønnsmessige. Imidlertid vil konstatering av forsett eller grov uaktsomhet kunne innebære særskilte rettsvirkninger.

Skade gjort forsettlig eller grovt uaktsomt vil gi skadelidte særskilte rettigheter, som oppreisning for annet enn økonomisk tap, jf. skadeserstatningsloven § 3-5, eller rett for skadelidte til å kreve erstatning av skadevolder direkte i stedet for å gå på hans forsikring, jf. skadeserstatningsloven § 4-2 nr. 1 a. Ved forsikring eller annet indirekte ansvar, kan skade gjort forsettlig eller grovt uaktsomt gi rett for den indirekte erstatningsansvarlige til å kreve regress av skadevolder (f.eks. forsikringsselskap etter bilansvarsloven § 12).

Dersom det ikke foreligger ansvarsgrunnlag, skyldes skaden det som ofte kalles ”hendelig uhell”. Det skjer fra tid til annen uhell som ikke er forårsaket på en slik måte at man kan klandre en person eller virksomhet som har vært medvirkende til skaden. Ved objektivt ansvar vil det ofte være at det ikke er rimelig å la en virksomhet bære risikoen for skaden, eller at skaden ikke er utslag stadig, typisk eller ekstraordinær risiko.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)