Erstatningsrett omfatter rettsreglene som angir når en skade skal erstattes (erstatningsansvar) og med hvor stort beløp (erstatningsutmåling). Tradisjonell erstatningsrett er begrenset til erstatning for skade som skyldes handlinger utenfor kontraktsforhold (såkalte delikter). Erstatningsretten gir et krav om penger for økonomisk tap eller for ikke-økonomisk skade, slik at man utenfor kontrakt ikke kan kreve gjenstander som kompensasjon.

Erstatning for tap som følge av inngått kontrakt hører under kontraktsretten/avtaleretten, da det vil være kontrakten selv og kontraktsrettslige/avtalerettslige regler som bestemmer erstatningsplikt.

Foreligger ansvarsgrunnlag for skadevolder både i og utenfor kontrakt, kan man velge å gjøre kontraktsansvar, erstatningsansvar (dvs. rent deliktsansvar) eller begge ansvarsgrunnlag gjeldende, alt etter hva som vil føre best frem, jf. f.eks. dom i Rt. 2007 s. 1665. Blant annet vil spørsmålet om man velger grunnlag i eller utenfor kontrakt kunne få betydning for om kravet er foreldet.

Selve ansvarsgrunnlaget i erstatningsretten utledes av det man gjerne kaller ulovfestet rett. Når man skal vurdere om ansvar foreligger, og for å fastsette erstatningens størrelse, må man således i stor grad forholde seg til normer som er fastsatt i dommer (rettspraksis) i erstatningsretten. Aktsomhetsnormer, reglene for ulovfestet objektivt ansvar og flere av de konkrete utmålingsreglene vil ta utgangspunkt i regler trukket opp i rettspraksis. Lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skadeserstatningsloven) har lovfestet særskilte utmålingsregler og regler for objektivt ansvar for andres uaktsomhet, som arbeidsgiveransvaret, ansvar for barn og dyr mv. I tillegg vil det være lovfestet særskilte utmålingsregler og særskilte ansvarsgrunnlag i bilansvarsloven, jernbaneansvarsloven og produktansvarsloven mv.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)