Disposisjonen danner rammen for innledningsforedraget og prosedyren, og skal vise hvilke temaer som skal behandles og i hvilken rekkefølge. Disposisjonen skal ikke vise hvilke konkrete argumenter som påberopes. Formålet med disposisjonen er at retten skal kunne følge med på hva som skal behandles, og lettere forstå hvilket tema som presenteres eller behandles til enhver tid. Det er derfor viktig at man i innledningsforedrag og prosedyre er flink til å forklare hvor man er i disposisjonen.

Disposisjonen skal ikke ha karakter av skriftlig prosedyre, jf. tvisteloven § 30-11 annet ledd, jf. § 9-14 annet ledd. En disposisjon skal ikke inneholde argumentasjon eller sitater, og skal være stikkord eller eventuelt stikkordsmessige setninger uten alt for mange verb. Man skal også ha en marg på omtrent halve siden, slik at dommeren kan notere i margen. I disposisjonen skal man under de enkelte punkter henvise til de aktuelle sider i eventuelt juridisk utdrag som det skal leses fra, og til de aktuelle sider i innsendte prosesskrift eller faktisk utdrag (for lagmannsretten og Høyesterett, evt. for tingretten ved rettens pålegg) som det skal dokumenteres fra.

I skrivet "Disposisjoner til prosedyrer i Høyesterett" på www.domstol.no, er det uttalt følgende om hvordan en disposisjon skal se ut, og hva den ikke skal inneholde:

"Om disposisjoner og utformingen av disse, er det sagt i orienteringen for sivile saker:

”Det er hensiktsmessig at partene utarbeider en disposisjon for sine hovedinnlegg. Disposisjonen skal gi en oversikt over sakens faktiske eller rettslige hovedproblemstillinger, og bør inneholde henvisninger til de steder i faktisk og juridisk utdrag som det skal dokumenteres fra. Disposisjonen skal ikke ha karakter av skriftlig prosedyre, jf. tvisteloven § 30-11 annet ledd, jf. § 9-14 annet ledd. Den skal således ikke være argumenterende, og det skal ikke inntas sitater i disposisjonen.

Normalt vil det være passende med en disposisjon på 5-10 sider til et foredrag over en rettsdag. Det bør være plass til å notere i den. Disposisjonen bes innlevert Høyesterett i 8 eksemplarer. Dersom disposisjonen som inngis er å anse som et skriftlig innlegg, vil retten kunne nekte den fremlagt.”

Den uheldig utviklingen i utformingen av disposisjonene knytter seg til fire forhold: Omfanget, detaljeringsgraden, sitater og formen. Når det gjelder omfanget, er det grunn til å trekke tråden tilbake til formålet med disposisjonen. Det skal gis en oversikt over fremstillingen. Dessuten bør det, som det sagt i rettledningen, tas inn henvisninger til det faktiske og det rettslige materialet det blir vist til, og i den rekkefølgen advokaten vil vise til det. Det kan gjøres rett og slett ved at det i disposisjonen settes inn for eksempel U I s. 23 og JU I s.50, hvis det er første bind side 23 i faktisk utdrag og side 50 i første bind av juridisk utdrag som det skal vises til. Henvisningene til utdragene sparer retten for å notere. Det gir større mulighet for å konsentrere seg om det som sies. En disposisjon med utdragshenvisninger til et foredrag over en hel rettsdag, bør normalt være på mellom 5 og 10 sider – da også hensyntatt at det er tilstrekkelig marg og ”luft” til å notere i disposisjonen.

Med dette er det også sagt noe om detaljeringsgraden. Disposisjonen skal ikke reflektere de enkelte punkter i en argumentasjonsrekke, men sakens faktiske eller rettslige hovedproblemstillinger og henvisninger til det materialet det som det vises til under disse punktene. At disposisjonen ikke skal reflektere detaljer i en argumentasjonsrekke, har også sammenheng med formen i disposisjonen, som jeg straks kommer tilbake til.

Det skal ikke inntas sitater i disposisjonen, verken fra faktisk eller rettslig materiale. Uttalelser – faktiske eller rettslige – må nærmest unntaksfritt leses i den sammenheng de står. Det kan man bare gjøre ved å gå til kilden. I disposisjonen skal det kun henvises til hvor i utdragene det siteres fra – ikke noe mer.

Den for store detaljeringsgraden i mange disposisjoner, kombinert med at det tas inn en rekke sitater, og også ved at det hele presenteres i en argumenterende form og sammenheng, gjør at disposisjonene fremtrer som rene skriftlige innlegg i saken – skriftlige prosedyrer. Dette er i klar strid med muntlighetsprinsippet som både tvistemålsloven, tvisteloven og straffeprosessloven er grunnet på. I tvisteloven er det uttrykkelig sagt at hjelpedokumenter, som disposisjoner er praktisk viktige eksempler på, ikke skal ha karakter av skriftlig prosedyre, jf. tvisteloven § 9-14 annet ledd tredje punktum".

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)