De aller fleste har liten eller ingen erfaring med det å være part i et søksmål, og møte for retten. Styreledere, redaktører og andre kan oppleve å måtte gå jevnlig i retten som partsrepresentant for selskap, avis mv., men vanlige mennesker har sjelden forutgående erfaring som part i en rettssak.

Retten er i utgangspunktet ikke ment å være en arena for følelser, selv om følelser naturlig nok kommer frem når konflikten brettes ut i rettssalen under parts- og vitneforklaringer mv. Idealet er at man skal fremlegge saken saklig og korrekt, og man skal i retten fremstå som kontrollert og behersket i forhold til følelser og antipatier overfor motparten. Årsaken til dette er at juss skal gå ut på rasjonell argumentasjon, og ikke emosjonell appellering. Det er rasjonell argumentasjon i forhold til bevis, anførsler og påstander, som skal avgjøre juridiske tvister – altså juss og ikke følelser. Det er ikke den man synes mest synd på eller som er slemmest som skal vinne eller tape en sak!

Å være i en rettssak kan imidlertid være en enorm personlig belastning og påkjenning, og følelser kan være bygget opp i årevis, og blitt forsterket gjennom saksforberedelsen etter uttak av stevning. Tvistegjenstanden kan være av enorm verdi for en av partene, og seier eller tap kan utgjøre forskjellen på økonomisk ruin og rimelig velstand. Videre kan det å møte motparten rippe opp i gamle sår og følelser i enkelte saker. Det er således naturlig at du som part vil være ladet med følelser under en rettssak.

Imidlertid er det hensikten med denne teksten å opplyse om at man bør være forsiktig med å vise for mye følelser under en rettssak. Kroppsspråk sier utrolig mye om hvordan man selv oppfatter saken, og hvordan man håndterer en tvist.

Å vise for mye følelser kan for det første vise at man er følelsesstyrt, og ubevisst signalisere at det også delvis er følelsesmessige og ikke bare rasjonelle årsaker bak søksmålet. For det andre vil man ubevisst kunne tenke at en følelsesstyrt person har dårligere dømmekraft, hvilket kan påvirke dommerens syn på partens vurderingsevne og oppfattelsesevne.

En som er rolig, saklig og korrekt vil ubevisst fremstå med større troverdighet og bedre vurderingsevne, selv om personen i virkeligheten absolutt ikke er slik. Man bør derfor forsøke å holde følelsene på innsiden, og eventuelt klype seg i låret eller noe annet, dersom påkjenningen blir for stor, eller det blir sagt noe som er svært provoserende.

Det er særlig viktig å forholde seg rolig når motpartens prosessfullmektig snakker, eller motparten og motpartens vitner forklarer seg mot deg. Det å riste på hodet og mumle, ”det stemmer ikke”, virker bare som at det som sies fra motparten rammer ekstra hardt, fordi det ligger noe i det. Å benekte noe som er belastende er en instinktiv reaksjon for mange, og man kan fremstå som mer på tiltalebenken dersom man må bryte ut med et forsvar mot en påstand. Man viser også at man ikke klarer å overholde protokoll og de regler som er fastsatt for hovedforhandlingen/ankeforhandlingen – hvilket naturlig nok ikke er positivt.

Ved å forholde seg rolig og kanskje fremstå som lettere uinteressert, signaliserer man i stedet at man ikke lar seg påvirke av påstander som faller på egen urimelighet. Samtidig viser man trygghet for at bevisene kommer til å få frem de reelle faktiske forhold. Husk at en udokumentert påstand ikke vil legges til grunn av retten, dersom den blir bestridt! Det vil derfor være tilstrekkelig for prosessfullmektig å avvise injurierende og urimelige udokumenterte påstander, som udokumentert. Retten vil heller ikke bygge saken på påstander ”under beltestedet” som er såkalt ”skittkasting,” og som går på partenes karakter og troverdighet. Som part bør du derfor overlate til prosessfullmektig å imøtegå slike påstander - dersom det er nødvendig, og eventuelt stole på prosessfullmektig dersom han ikke ser grunn til å kommentere det som sies.

Vel så viktig er å ikke konstant sende ”post it”-lapper til prosessfullmektig, eller skrive beskjeder med fire streker under poenger. Man oppnår da bare å signalisere i sanntid at det motparten anfører oppfattes som et problem, og skaper nervøsitet på din side. Ta heller noen få notater, og send dem til prosessfullmektig på slutten av motpartens prosedyre, eller stol på at prosessfullmektig selv kjenner saken godt nok til at motpartens anførsel blir imøtegått. Hvis det er satt opp pause mellom partenes innlegg, tar du det helst i pausen. Du kan også notere opp det som eventuelt sies av uriktigheter under motpartens innledningsforedrag og kommentere ditt syn under din egen partsforklaring.

Som part bør du også huske på at prosessfullmektig kanskje ikke mener at det som anføres har noen bærende betydning for saken, og således ikke ser noen grunn til å imøtegå eller kommentere det. Argumentasjon som du som part kan synes er provoserende og skadelig for saken din, vil ofte rent juridisk være av liten betydning for sakens utfall, selv om du får et umiddelbart behov for moralsk oppreisning og å forsvare din ære. Kanskje skyter også motparten seg selv i foten gjennom det som blir sagt? Av den grunn bør du stole på advokaten din, dersom du først har valgt å bruke penger på en advokat. Det er vanskelig å overlate sin skjebne i en annens hender, men man kommer normalt lenger med litt is i magen og å stole på profesjonelle.

Under partsforklaringen skal man naturligvis også være rolig og behersket, og gjerne fremstå som sympatisk og oppriktig. Som ellers bør man ikke vise for mye følelser, og forklare seg rasjonelt og saklig i vanlige saker. Hvis man i for eksempel familiesaker må ta til tårene, er det selvfølgelig helt greit dersom du ikke kan kontrollere det. Bevisst appellering vil imidlertid ofte virke påfallende, og bør unngås.

Man bør under partsforklaringen ikke komme med bebreidelser og karakteristikker mot motparten, men fortell heller om relevante konkrete hendelser som indirekte kan si noe om motparten. Hvis du må kommentere følelser, unngå kommentarer om at motpartens handlemåte gjør deg ”forbannet” og ”irritert”. Prøv heller å si at motparten har gjort situasjonen ”vanskelig,” og at du kanskje har følt deg ”rådvill,” eller at situasjonen har vært ”belastende”. Særlig menn har en tendens til å reagere aggressivt mot en motpart i partsforklaringen, fordi man føler seg i en kamp-situasjon. Også for menn vil det være viktig å fremstå som sympatisk, slik at det ikke gjennom kroppsspråk og utsagn formidles et budskap om at motparten skal ”tas”. Det vil bare slå tilbake på deg selv.

Du har som part eller vitne lov til å ta med notater, som kan brukes til støtte for hukommelsen. Hvis retten spør, kan du da være forpliktet til å opplyse når, av hvem og til hvilket formål notatet er gjort, jf. tvisteloven § 24-9 tredje ledd. Hvis du tar med notater, skal du ikke lese opp fra notatene, ettersom forklaringen skal være fri og muntlig for den dømmende rett. Du kan imidlertid kikke ned i notater eller korrespondanse, dersom du har behov for å friske opp hukommelsen.

Når motpartens prosessfullmektig eksaminerer deg som part, så bør du huske på at du etter tvisteloven § 24-8 (2), jf. tvisteloven § 23-2, skal gi en "sammenhengende forklaring" om saksforholdet. Dersom du blir tvunget til å avgi et svar som virker belastende for saken din, så har du rett til å supplere med opplysninger som du mener er relevante for å gi et riktig bilde. Det er ikke som i USA, der advokaten kan si "no further questions" eller kutte av parten/vitnet, når ønsket svar er innkassert. Selv om motpartens advokat sier takk, og går videre etter å ha inkassert det ønskede svaret, kan du henvende deg til dommeren og si f.eks.: "jeg vil gjerne også si at..." og så legger du til det du mener gir et mer balansert og riktig bilde av det du forklarte deg om.

En part plikter uten gyldig fravær å møte under hovedforhandling/rettsmøte, og plikter videre å personlig avgi partsforklaring hvis en annen part eller retten krever det. Forklaringen skal gis direkte for retten om parten er til stede i rettsmøtet, jf. tvisteloven §§ 23-1 og 23-2.

Å være part i en rettssak er vanskelig og belastende, men hold fokus på å kontrollere følelsene dine, og stol på prosessfullmektig, så vil det som krigshelten Max Manus sa det: ”Det vil helst gå godt!”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)