Vitneavhør skal foretas etter tvisteloven § 24-9 etter at vitnet har avgitt forsikring mv. etter tvisteloven § 24-8. Partsavhør skal i utgangspunktet skje på samme måte, slik at de samme reglene og prinsippene vil få anvendelse i forhold til partsavhør, jf. tvisteloven §§ 23-1 og 23-2. Tvisteloven § 24-9 gjengis nederst på denne siden.

Eksaminasjon (avhør) er en målrettet og systematisk spørsmålsstilling, som tar sikte på å avdekke konkrete svar eller generelle forhold. Prosessfullmektig spør derfor med det formål å få svar på bestemte ting, som er relevante for sakens faktum. Ikke still unødige spørsmål bare for å stille noen generelle spørsmål. Det må være konkrete ting som du ønsker å få frem gjennom spørsmålsstillingen. Man kaller det hovedeksaminasjon når man avhører egen part eller vitne, og krysseksaminasjon når man avhører motparten og motpartens vitne etter motpartens avhør.

Eksaminasjonen kjennetegnes ved at det er prosessfullmektig som spør, og vitnet eller parten som svarer på spørsmålet. Vitnet eller parten skal ikke stille spørsmål tilbake til prosessfullmektig, og det bør påpekes dersom vitnet eller parten svarer med spørsmål tilbake.

En part eller vitne skal forklare seg mest mulig fritt og sammenhengende om et forhold, før advokaten eventuelt begynner å stille mer detaljerte spørsmål, jf. tvisteloven § 24-9 annet ledd. Hvis det er motpartens part eller vitne, vil vedkomnende normalt ha forklart seg generelt om saksforholdet, og du kan da gå mer direkte på en krysseksaminasjon/avhør.

Den generelle måten å stille spørsmål på bør ta utgangspunkt i enkle, korte spørsmål. Man bør alltid unngå for lange spørsmål med mange premisser, slik at vitnet eller parten i realiteten svarer på flere spørsmål. Det samme gjelder å ha en altfor lang oppsummering av faktum, før man stiller spørsmålet. Den ene grunnen til at spørsmålsstillingen bør deles opp i flere enkle spørsmål, er at det kan være vanskelig både for vitnet/part og retten å få med seg hva spørsmålet egentlig går ut på, og hva som er viktig å få belyst av de mange premissene som spørsmålet inneholder.

Den andre grunnen er at man ved lange spørsmål med mange premisser da ikke får mulighet til å få ”låst svaret” gjennom en målrettet spørsmålsrekke. Gjennom å stille korte, oppbyggende og mer uskyldige spørsmål, som vitnet eller motparten må si seg enig i, kan det bli vanskeligere for vitnet eller motparten å si seg uenig eller avvise selve poenget som man ønsker å få frem, når man etter en spørsmålsrekke kommer til sluttpoenget.

Vitnet eller motparten vil nemlig ikke fremstå som ulogisk og usammenhengende ved å først si seg enig i faktiske premisser, og så avvise et spørsmål der svaret er en logisk konsekvens av det man allerede har sagt seg enig i. Hvis man går rett på poenget i et langt spørsmål, vil vitnet eller motparten lettere kunne avvise poenget, fordi vedkommende ikke har ”bundet seg opp” gjennom å svare på mer uskyldige spørsmål. I forhold til motpartens vitner og motparten, vil det også være lurt å stille enkle og korte spørsmål først for å få vedkommende ”varm i trøya,” ettersom det normalt vil være en motstand hos motparten eller motpartens vitne mot å svare på spørsmål som er til skade for motparten. Et vitne som ikke husker de avgjørende tingene for saken, vil fremstå som lite troverdig, dersom han tidligere i forklaringen ikke har hatt problemer med å huske andre ting på siden av det som avgjør saken.

Videre skal man stille åpne spørsmål både ved hovedeksaminasjon og krysseksaminasjon. Vitnet eller parten skal forklare seg fritt og sammenhengende, og hvis du som prosessfullmektig i for stor grad forsøker å styre det som kommer ut av munnen på vitnet eller parten, vil utsagnene tillegges mindre vekt, og du som prosessfullmektig vil også få mindre troverdighet ved at du forsøker å manipulere vitnet eller parten til å si bestemte ting.

I tvisteloven § 24-9 fjerde ledd er det som utgangspunkt et forbud mot ledende spørsmål, som er spørsmål som inneholder svaret som premiss og således innbyr til svar i en bestemt retning. Spørsmål som ”Du kan fort bli sint, kan du ikke?” eller ”Du har jo tidligere vært i nabokrangel med saksøkte, du ønsket vel da at han ikke skulle få konsesjonen?” Det samme gjelder lukkede ledende spørsmål, som er spørsmål som bare gir ett eller noen få forhåndsgitte svar, slik som ”Ble du sint eller mer oppgitt?”.

Spørsmål skal som et utgangspunkt stilles mest mulig åpent, nettopp fordi at det ikke skal ”puttes ord” i munnen på den som skal avhøres. Imidlertid er det lett å gjøre et ledende spørsmål om til et åpent spørsmål, f.eks. ”Blir du ofte sint?” eller ”Hadde nabokrangelen med saksøkte noen betydning for din uttalelse om konsesjon?”, slik at man bør være vant med å stille spørsmål mest mulig åpent, og ikke forsøke å få vitnet til å gjenta det poenget som du ønsker å få frem. Du skal forsøke å få vitnet eller partens svar, og ikke få frem ditt eget ønskede svar. I forhold til ”Ble du sint eller mer oppgitt?” bør spørsmålet gjøres enkelt og åpent, som ”Hvordan reagerte du da?”

Ledende spørsmål kan imidlertid stilles "for å prøve påliteligheten av opplysninger som vitnet tidligere har gitt, eller andre særlige grunner gjør det forsvarlig," jf. tvisteloven § 24-9 fjerde ledd. Man kan dermed bruke ledende spørsmål som bruker tidligere avgitte uttalelser fra parten eller vitnet som premiss, for å sjekke opplysningenes pålitelighet.

Man kan også stille ledende spørsmål noen ganger innledningsvis for å spare tid i forhold til generelle uomtvistede spørsmål. Slik som ”du jobber som lege, ikke sant, og har hatt xx som pasient” så lenge det ikke er for å frem konkrete poenger i saken. Slike rene konstateringer som innledning til en spørsmålsstilling aksepteres som regel.

Man bør også unngå å gjenta svarene på poeng som du får frem under eksaminasjonen i spørsmålet som f.eks. ”så ja du var ikke til stede under forhandlingene, nei. Men likevel kan du uttale deg om det som skjedde”. Det er da bedre å få frem poenget gjennom å stille et oppfølgingspørsmål som et åpent spørsmål, uten å ta med poenget du vil frem til i spørsmålet: ”Hvordan kan du vite hva som skjedde under forhandlingene?”.

Vitnet eller parten vil her som oftest selv bekrefte nok en gang at vedkommende ikke var til stede, og det vil gjøre poenget mye mer effektivt enn om det er prosessfullmektig, som slår fast dette poenget under eksaminasjonen. Hvis vitnet eller parten derimot ikke selv forklarer at han/hun ikke var til stede under forhandlingene, vil du kunne gjøre et videre poeng av at vitnet tidligere sa at vedkommende ikke var til stede.

Et annet sentralt poeng å huske på, er å stoppe i tide ved eksaminasjon av motparten eller motpartens vitne. Når man har innkassert et godt poeng, er det lett å bli grådig og ta spørsmålstillingen et skritt videre gjennom å få motpartens vitne eller motparten til å virkelig sementere saken gjennom å indirekte erkjenne eller fordele skyld, ansvar osv. Ofte vil imidlertid motpartens vitne eller motparten ha skjønt at han allerede har gått for langt i sin forklaring, og vil trekke seg unna eller komme med et angrep på det neste spørsmålet som var ment å gjøre avgjørelsen utvilsom for dommeren. Motparten eller motpartens vitne vil nemlig aldri bevisst si noe som undergraver saken deres direkte. Undervurder derfor aldri motparten eller motpartens vitne, og ta heller til takke med uttalelser som indirekte bekrefter eller kaster tvil om det faktum som er omtvistet, dersom du mest sannsynligvis ikke vil få et bedre svar.

Også i forhold til nøytale vitner må man vite når man skal stoppe i tide. Et kjent eksempel fra USA er en spørsmålsstilling som gikk ut på å avdekke om en kvinnelig bartender var i stand til å huske om tiltalte var i baren hun jobbet i en bestemt kveld. Advokaten spør flere spørsmål om hvor mange hun serverer pr. kveld, og hvor mange som kommer innom, og at det er mørkt og hektisk bak baren. Advokaten er mer enn fornøyd med svarene om at det er flere hundre som kommer og at det er mørkt og hektisk, og kan ikke dy seg med å spørre: "Men hvordan kan De da være sikker på at tiltalte var i baren den aktuelle kvelden?" Hvorpå bartenderen svarer "Fordi han er den vakreste mannen jeg har sett!"

Noen advokater har sagt, still aldri et spørsmål du ikke vet svaret på. Det er naturligvis vanskelig å overholde en slik maksime fullt ut, men poenget med prinsippet er at dersom du har grunn til å tro at motparten eller motpartens vitne kommer til å svare på spørsmålet på en måte som ikke tjener saken din, er det best å ikke stille spørsmålet. Det er f.eks. aldri lurt å stille et spørsmål som ”Hvorfor betalte du ikke det som dere hadde avtalt?” dersom du burde vite at svaret kommer til å bli ”Vi holdt tilbake penger som følge av mangelen”.

Dessuten er det mye man kan gjøre for at det ikke skal komme overraskelser under eksaminasjonen som vil være skadelig for saken din. Det er lurt å gjøre forarbeider ved å undersøke bakgrunnen til de som skal vitne. Man kan normalt ringe motpartens vitner i forkant, og stille dem spørsmål om det de skal forklare seg om, slik at man får en føling med hva som kommer til å sies. Hvis det er vitner som har nær tilknytning til motparten (typisk barn, ektefelle, samboer mv.), bør imidlertid motpartens advokat varsles om at det tas kontakt, jf. Advokatforskriften kap. 11 Regler for god advokatskikk pkt. 4.6. Man skal som advokat derimot aldri ta kontakt med motparten direkte, jf. Advokatforskriften kap. 11 Regler for god advokatskikk pkt. 5.3. Som advokat skal man heller ikke ta kontakt med sakkyndig, idet kontakt med sakkyndig fortrinnsvis skal skje gjennom retten, jf. Regler for god advokatskikk pkt. 4.6 annet ledd.

Overfor motparten og motpartens vitner (krysseksaminasjon), vil man ofte forsøke å konfrontere motparten eller motpartens vitne med usammenheng og manglende logikk i tidligere forklaring, eller motstrid med skriftlig dokumentasjon eller andre vitner mv.

Formålet med en krysseksaminasjon er å få frem uttalelser/bevis som er gunstige for egen part, og svekke uttalelser/bevis som er ugunstige for egen part.

I forhold til motpart og motpartens vitner som lyver eller svarer unnvikende, er det flere teknikker som kan benyttes, som det ikke skal gås så nært inn på her:

1. Konfrontasjon: Å konfrontere motparten og motpartens vitner med faktiske omstendigheter som ikke stemmer overens med vedkommendes forklaring.

2. Sondering: Å stille detaljspørsmål for å avdekke huller i forklaringen.

3. Insinuasjon: Å få frem at forklaringen kan forstås på flere måter.

4. Underminering: Å stille spørsmål som skal minke troverdigheten av motparten eller motpartens vitne.

En mye brukt form for underminering er å få frem momenter omkring tilknytning mellom vitnet og motparten, dersom vitnet har et tilknytningsforhold til motparten som venn, kollega, ektefelle mv. Det er greit å få frem spørsmål omkring dette, selv om retten innledningsvis normalt vil spørre vitnet om eventuell tilknytning til partene, jf. tvisteloven § 24-8 første ledd. Imidlertid bør det bare kort påpekes, og kanskje utelates, dersom motpartens prosessfullmektig har stilt spørsmål om tilknytningen før, hvilket ofte gjøres for å avvæpne poenget på forhånd.

Man skal uansett unngå å forsøke å svekke vitnets troverdighet gjennom ”skittkasting”. Etter tvisteloven § 24-9 fjerde ledd, skal det tas hensyn til vitnet under spørsmålsstillingen, og spørsmål som ikke vedkommer saken direkte skal avvises. Rettens administrator vil si fra hvis prosessfullmektig går for langt, og det vil normalt ikke være heldig for inntrykket av prosessfullmektig.

En annen teknikk mot motpartens og motpartens vitners forklaringer er å få frem at det eventuelt er gått lang tid, at vedkommende hadde en perifer rolle i saken, at vedkommende eventuelt mangler kompetanse for å uttale seg om spørsmålet, for å gjøre forklaringen mindre betydningsfull. Noen ganger kan man spørre motparten eller motpartens vitner om hva de ellers synes om din part, for å få frem eventuelle antipatier og derigjennom vise at tidligere avgitt forklaring er styrt av følelser. Man kan også stille generelle kontrollspørsmål i forhold til om vitnet husker og har oppfattet andre ting utover det som motparten ønsker forklart, men det kan fort slå tilbake dersom vitnet eller motparten, fremstår som sikker og har god hukommelse og oppfattelsesevne.

Tonen under eksaminasjonen skal være normalt høflig og bestemt. Også her er det viktig å formulere spørsmålene nøkternt, og ikke strekke ordlyden lenger enn det er dekning for. Det er viktig at man ikke kommer med karakteristikker eller konkluderer i forhold til det som kommer frem fra vitnet eller parten. La retten konkludere selv!

Det er sagt at man kan være noe mer bestemt mot fiendtlig innstilte vitner eller motpart, uten å være uhøflig. For mer usikre parter og vitner, bør man være sympatisk og tillitsvekkende og forsøke å hjelpe dem frem, gjennom en hyggelig tone og kanskje et smil. Uansett skal man aldri trakassere et vitne, og det er viktig at man fremstår med integritet og troverdighet, og ikke faller for fristelsen av å gjøre billige poenger.

Til slutt når begge prosessfullmektiger har stilt sine spørsmål, vil retten som regel komme med egne spørsmål. Noen ganger vil retten stille spørsmålene først, men det er vanlig at prosessfullmektigene får begynne. Hvis retten kommer på oppfølgingsspørsmål underveis, skjer det ofte at dommeren bryter inn under eksaminasjonen og kommer med oppfølgingsspørsmål. Man må da bare avvente, og eventuelt tilpasse neste spørsmål til det som er kommet frem, slik at man ikke overlapper med rettens spørsmål.

Rammen for vitneavhør etter avgitt forsikring er trukket opp i tvisteloven § 24-9, som også får anvendelse på avhør av parter:

”§ 24-9. Gjennomføring av vitneavhør

(1) Vitnet avhøres først av parten som har innkalt det, så av andre parter og deretter av retten. Retten starter avhøret av vitner den har innkalt av eget tiltak, men kan overlate dette til partene. Når en part krever det, skal retten avhøre vitnene for ham.

(2) Vitnet skal forklare seg muntlig. Vitnet bør normalt gi en sammenhengende forklaring om hele eller bestemte deler av saksforholdet før mer detaljerte spørsmål stilles.

(3) Notater kan brukes til støtte for hukommelsen. Vitnet må opplyse når, av hvem og til hvilket formål notatet er gjort. I forklaringen kan vitnet vise til skriftlig forklaring som er framlagt etter § 21-12, men skal svare på spørsmål fra partene og retten i tillegg.

(4) Retten skal påse at avhøret skjer på en måte som er egnet til å få fram en klar og sannferdig forklaring, og som tar hensyn til vitnet. Spørsmål som ved innhold eller form innbyr til svar i en bestemt retning, må ikke stilles når det ikke skjer for å prøve påliteligheten av opplysninger som vitnet tidligere har gitt, eller andre særlige grunner gjør det forsvarlig. Spørsmål som ikke angår saken, skal avvises.

(5) Retten skal overta avhøret dersom det foregår på en utilfredsstillende måte, eller andre grunner taler for det”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)