Under en hovedforhandling eller ankeforhandling skal hver av partene gis ordet til innlegg to ganger. De to muntlige innleggene heter innledningsforedrag og prosedyre. (For Høyesterett holder man ett innlegg, slik at der må innledningsforedraget slås sammen med prosedyren). Partene begynner med innledningsforedraget, og det er saksøker eller ankende part som begynner etter at retten har gjennomgått kort hva saken gjelder.

Formålet med innledningsforedraget er å klargjøre hva saken gjelder, presentere faktum, dokumentere dokumentbevis og kort beskrive de anførsler som skal gjøres gjeldende. Ved slutten av innledningsforedraget skal det nedlegges foreløpig påstand. Man sier foreløpig påstand, fordi det en sjelden gang kan komme frem momenter under bevisføringen som medfører at man ønsker å endre påstand, når man nedlegger endelig påstand ved avslutningen av prosedyren.

Det er prosessfullmektig som normalt holder innledningsforedraget og prosedyren, med mindre parten er selvprosederende. Da holder parten innleggene selv. Prosessfullmektig (eventuelt selvprosederende part) begynner innledningsforedraget (og prosedyren) med "Ærede rett" når man tar ordet (eventuelt "Ærede lagmannsrett" eller for Høyesterett: "Høyst ærverdige rett, rikets øverste dommere").

Advokater har alltid kappeplikt under hovedforhandling og ankeforhandling, mens det ikke er kappe når det er småkravsprosess for tingretten, da småkravsprosess normalt avsluttes som muntlig sluttbehandling i småkravsprosess, og ikke som hovedforhandling. Det er ikke kappeplikt under saksforberedende møter og rettsmekling. Dommeren kan tituleres som "retten" eller "administrator" underveis ved spørsmål om gjennomføringen av forhandlingene/praktiske spørsmål mv.

Gangen i en hovedforhandling er ellers summarisk angitt i tvisteloven § 9-15 første til syvende ledd, som gjengis nederst på siden her.

Forkorting, utelating og presisjon

Et godt innledningsforedrag kjennetegnes av ryddighet, klarhet og enkelhet, der faktum er skåret til og spisset.

Vær bevisst på at ikke alt er like viktig. Det er viktig å utelate mindre viktige poenger og bevis, fordi det lett kan bli ”information overload,” som vil undergrave effekten av de virkelig gode poengene og bevisene i saken. Således kan det ofte være lurt å tenke litt ”less is more”.

Uten erfaring fra domstolene er det lett at man tar med for mye argumenter og bevis av frykt for at dommeren ikke skal bli overbevist, og man glemmer at for mye informasjon kan svekke de gode poengene og inntrykket av at saken er sterk. Husk; man trenger aldri mye tid på å forklare det opplagte.

Man må selv foreta en konkret vurdering av hva man trygt kan eller bør utelate i et innledningsforedrag, hvilket er vanskelig, men på generelt grunnlag kan det gis noen tips her.

En god tommelfingerregel er å prøve å presentere det du skal si med bare 80% av ordene. Da blir det som regel mye mer presist, uten at man nødvendigvis går glipp av sentrale poenger for saken. Noen liker å skrive hele innledningsforedraget ord for ord, mens andre liker å skrive stikkord og fortelle fritt innenfor en disposisjon. I begge tilfeller bør du prøve å tenke på 80%-regelen, der du klarer å redusere 20% av det du egentlig ville ha sagt gjennom økt presisjon i språket og fjerning av uvesentligheter.

I forhold til dokumentering og fremleggelse av bevis, er det viktig å huske på at det er et proporsjonalitetsprinsipp i forhold til bevisene. Etter tvisteloven § 21-7 første ledd, kan det bare føres bevis av "betydning for den avgjørelse som skal treffes," og etter tvisteloven § 21-8 første ledd skal det "være et rimelig forhold mellom den betydning tvisten har og omfanget av bevisføringen".

Hvis noe ikke er bestridt eller motparten ikke har særlig motbevis, behøver man derfor ikke å dokumentere faktumet med fem dokumentbevis som mer eller mindre sier det samme. Det holder å bruke ett eller to av de klareste bevisene. Derimot hvis motparten bestrider et bestemt faktum og har motbevis, bør du ta med det du kan innenfor rimelighetens grenser.

Faktum som ikke er avgjørende for saken, men som forteller noe om bakgrunnen for tvisten, kan du ofte overlate til vitne- og partsforklaringene. Dersom det er et eller to dokumenter som oppsummerer historikken på en god og presis måte, kan det kanskje være greit å lese opp fra det.

Bevis som ikke gir noe særlig på grunn av f.eks. vag ordlyd, tvetydigheter mv., der man må bruke svært mye velvilje for å legge til grunn at ordlyden betyr det man anfører, kan man som oftest med fordel droppe.

Den tekniske dokumentasjonen

Det bør i de fleste større og viktige saker utarbeides en disposisjon – som er en stikkordsmessig oversikt over det som skal behandles i innledningsforedraget. En disposisjon skal ikke inneholde argumentasjon eller sitater, og skal være stikkord eller eventuelt stikkordsmessige setninger uten alt for mange verb. Man skal også ha en marg på omtrent halve siden, slik at dommeren kan notere i margen. I disposisjonen kan man liste opp de dokumenter som skal dokumenteres og rekkefølgen, slik at man alltid kan se hva som skal dokumenteres og hvilke temaer dokumentasjonen er relevant under.

Fordelen med disposisjon er at det blir lettere for dommeren å følge med, og ikke minst se hvor man skal hen i innledningsforedraget. Man slipper da ofte spørsmål underveis om man kommer inn på det og det spørsmålet, som dommeren kan ha behov for å få avklart. Disposisjonen kan også være til hjelp for dommeren til å huske hva som ble anført, når det skal skrives dom. Regjeringsadvokaten og de store firmaene pleier normalt å ha en disposisjon til innledningsforedrag og prosedyre. Dersom det er mindre og enkle saker – typisk småkravsprosess – kan man droppe disposisjon, ettersom det normalt er noe arbeid med disposisjon.

Når det gjelder rekkefølgen av dokumentasjonen er det i utgangspunktet to fremstillingsmåter, den kronologiske og tematiske.

Man bør normalt velge en kronologisk presentasjon fra start til mål, fordi man ellers risikerer at dommeren reagerer over hull i historien/dokumentasjonen som er en forutsetning for faktumet, men der dokumentasjonen blir presentert i et senere tema/senere bolk.

Ved den kronologiske fremgangsmåten begynner man med det eldste dokumentet, og dokumenterer deretter fortløpende frem til det nyeste dokumentet. Udaterte dokumenter kan man presentere i den perioden man antar at de er fra og opplyse hvorfor man tror de er fra en bestemt periode. Vet man ikke noe om antatt periode, tar man udaterte dokumenter først eller sist.

Dommeren vil ofte under dokumentasjonen forholde seg til en dokumentliste, der alle prosesskrifter i saken har fått et såkalt dok. nr. Når man presenterer et dokument, bør man da vise til f.eks. bilag 9 i dok. 39, der dok. nr. viser til hvilket prosesskrift (herunder stevning og tilsvar) som bilaget er fra. Man bør derfor som oftest be retten om å få tilsendt dokumentlisten før man går i retten, slik at dokumenteringen går mer effektivt. Hvis man ikke har innhentet dok.listen, må man vise til prosesskriftet ved dato, for eksempelvis bilag 9 i saksøktes tilsvar av 29. april 2010. For lagmannsretten og Høyesterett har man faktiske utdrag, som ankende part plikter å utarbeide. For lagmannsretten og Høyesterett viser man da bare til den og den siden i utdraget.

Etter ny tvistelov fra 2005 er det forskjell på dokumentasjonen i saksøkers og saksøktes innledningsforedrag. Saksøker skal dokumentere alle relevante dokumenter for saken, også de bevis som taler mot egen sak. Saksøkte skal i sitt innledningsforedrag i utgangspunktet kun komme med nødvendige presiseringer og suppleringer, og skal ideelt sett slippe å dra gjennom hele saksøktes dokumentasjon, jf. tvisteloven § 9-15 tredje ledd.

Det er normalt lurt å ikke hoppe over å dokumentere saksøktes beviser her, da man som saksøker får mulighet til å lese opp saksøktes bevis på en måte og i en sammenheng som kan gjøre bevisene mindre farlige. Eksempelvis vil saksøktes advokat normalt lese de avgjørende passuser sakte eller gjenta dem, eller si at her kommer det viktige osv. Ved å selv lese opp saksøktes bevis på en normal måte og kanskje lett uinteressert måte (uten at det blir påfallende), kan man også psykologisk forsøke å vise at disse ikke er spesielt relevante eller viktige for saken.

Tvisteloven gir i dag mulighet til å kun påpeke det som er viktig i dokumenter, mens man tidligere måtte lese opp alt som skulle anses som dokumentert, jf. tvisteloven § 26-2.

"Dokumentbevis føres ved at beviset gjennomgås, og det som er viktig påpekes. Gjennomgåelsen skal ikke være mer omstendelig enn behovet for forsvarlig bevisføring tilsier".

Man kan da spare tid gjennom å referere mer indirekte de mindre sentrale bevis og støttebevis gjennom eksempelvis å si ”og så vil vi påpeke at i tredje avsnitt avslås tilbudet på nytt”. Hvis det er helt avgjørende dokumenter der ordlyden er viktig å få frem, som avtaler/kontrakter, medisinske erklæringer, oppsigelser, reklamasjoner, tilbud og aksept mv., bør disse imidlertid ofte leses opp mer eller mindre fullt ut og grundig på de sentrale punkter for at viktigheten av ordlyden understrekes for dommeren.

Man bør også se an omfanget av de bevis som presenteres fra begge sider. Dersom det er en liten sak med bare noen få dokumentbevis, kan man naturligvis dokumentere mer og lese opp mer fullt, men også her kan man vise selvtillit og presisjon gjennom å nøye seg med det som er direkte relevant for saken.

Behandlingen av rettsstoff i innledningsforedraget

I innledningsforedraget skal man også kort forklare de anførsler man gjør gjeldende. I tillegg kan det være greit å ta hovedanførslene sammenfatningsvis til slutt før man nedlegger foreløpig påstand, ettersom man da får oppsummert dem etter dokumentasjonen.

Det er en uskreven regel at man ikke skal prosedere for mye i innledningsforedraget. Innledningsforedraget skal dreie seg om å få frem den faktiske fremstillingen av saken, mens rettsreglene bare kort skal nevnes. Enkelte advokater prosederer mye under innledningsforedraget, og risikerer da å bli stanset av dommeren dersom ”prosedyren” i innledningsforedraget pågår for lenge. Enkelte advokater og også dommere mener at det er lurt med litt prosedering i innledningsforedraget, ettersom anførslene da vil huskes bedre, og man får satt saken ”på plass” så tidlig som mulig. Det er vanskelig å gi en fasit på hvor mye prosedyre man skal ta med i innledningsforedraget, men man kan nøye seg med å si at man bør være bevisst på at den nærmere gjennomgang av rettskildene og rettslig argumentasjon skal spares til prosedyren.

Fremføringen av innledningsforedraget

Som ellers i livet, er det slik at dersom man kan en sak godt, klarer man å forklare og formidle ting enkelt, mens hvis man er usikker på saken, vil man instinktivt forsøke å tåkelegge og komplisere saken. De aller beste advokatene er flinke til å få en vanskelig sak til å virke enkel og forståelig, og ha en rød tråd i den faktiske fremstillingen som virker logisk. For at saken skal fremstå som sammenhengende og logisk bør du for eksempel ikke unngå å forklare ting som er til ugunst for saken eller ting som er flaut å si offentlig; for eksempel hvorfor man lot være å sende inn et skjema, eller hvorfor man ga etter for press osv. Man bør i hvert fall aldri hoppe over faktum som er nødvendige premisser for senere faktum. Det er også viktig at man ikke hopper frem og tilbake i faktum kronologisk.

Som det forklares nærmere under "En god prosedyre" er det viktig med et åpent kroppsspråk og tilstrebing av en god kommunikasjon med dommeren, slik at dommeren får lyst til å høre på innledningsforedraget. Man bør hele tiden sørge for selv å vise engasjement og interesse for det man sier, også under f.eks. langvarig kjedelig dokumentasjon av kostnader, regninger mv. Ydmykhet, åpenhet, nøyaktighet og tydelighet er relevante stikkord for en god fremtreden for domstolene.

Tydelighet er viktig i forhold til å forklare hvor du vil med det som anføres eller dokumenteres, og hva du til enhver tid snakker om. Husk derfor å forklare hvor du er i innledningsforedraget, dersom du har disposisjon, og marker når du går over til et nytt punkt i disposisjonen. Uansett om man har disposisjon eller ikke, skal man forsøke å si noe om hva man skal snakke om og dokumentere før man begynner. Eksempelvis: "Jeg går nå over til å dokumentere de e-poster som ledet frem til avtalen av 21.3".

Det er også lurt underveis i dokumentasjonen å fortelle dommeren på hvilken måte det som dokumenteres er relevant for de anførsler som blir fremmet, når man kommer til avgjørende bevis. Eksempelvis kan det sies noe sånt som ”og som vi ser indikerer ordlyden i annet avsnitt at saksøkte ikke hadde til hensikt å inngå avtale med xx, hvilket danner grunnlag for saksøkers erstatningskrav”.

Hvis saksfeltet innebærer en del fagkunnskap kan det være lurt å bruke tid på å forklare enkelt hvordan ting fungerer, og hvordan man selv har forstått en teknisk prosess, medisinsk diagnose, sedvane mv.

Les og snakk også sakte og rolig og varier stemmebruken når du kommer til viktige ting i dokumentasjonen. Det er vel så effektivt å snakke ekstra rolig når man kommer til et sentralt poeng. Prøv å få blikkontakt med dommeren innimellom. Man kan ha en løs og ledig stil, men det er viktig å vise ydmykhet og ærbødighet overfor domstolene. Man vil fort falle gjennom med en belærende holdning overfor dommeren. Det beste man kan gjøre i sin personlige fremtoning er å utstråle rolighet, trygghet og integritet og forsøke å fremstå som åpen, samtidig som man viser at man har en klar retning og styring med hva man vil få frem.

Hvis du har klart å komprimere faktum til 80% av tiden gjennom å øke presisjonen i språket og fjerne uvesentligheter, vil du ha 20% ekstra tid i forhold til det du ellers ville ha sagt, som du kan bruke til å få et rolig tempo og legge inn naturlige pauser. Da er du langt på vei til et godt innledningsforedrag.

Mange tror at de beste advokatene holder tordentaler og har et malerisk språk, slik man ser på amerikanske serier som LA Law og Boston Legal. De beste norske advokatene har et nøkternt, men meget presist språk, og er påpasselig på å ikke si noe som det ikke er dekning for. Generelt får man mer troverdighet og ikke minst sympati, dersom man innimellom modifiserer språket sitt og viser litt ydmykhet overfor motpart, der hvor man vet at faktum er uklart gjennom utsagn som ”slik vi ser på saken” eller ”partene er her uenige, men vår oppfatning er at” osv. Man faller fort igjennom dersom prosessfullmektig hele tiden er bombesikker på alt og bruker uttrykk som ”det er klart/åpenbart/selvsagt at”. Ofte vil slike utsagn oppfattes som overkompensering, og bør bare brukes når noe faktisk er selvsagt, og aldri for å virke ekstra sikker på noe som ikke er sikkert, og som må bevises gjennom bevisføringen før det kan legges til grunn. Hvis noe ikke er selvsagt bør man normalt vise at man har skjønn og noe objektivitet, gjennom å understreke at dette er vårt syn, selv om innleggene i høyeste grad er og skal være subjektive og argumentative.

Man skal dessuten ha respekt for at folk kan oppfatte et faktisk forhold og en tvist forskjellig. Når begge parter har latt det gå til rettssak, er begge parter normalt overbevist om at de både faktisk og rettslig har en god nok sak til å vinne. De mest åpenbare og klare sakene havner sjeldent i rettsapparatet Man sier gjerne at sannheten i en rettssak ofte ligger et sted midt i mellom, og man vet ikke hvordan vitne- og partsavhør vil slå ut. Dersom man har vært veldig bombastisk om et faktum, og vitnenes forklaring ikke støtter opp om det man med tyngde har anført i innledningsforedraget, mister man fort troverdighet i prosedyren. Der hvor faktum er klart, kan man imidlertid være krystallklar om det er nødvendig.

Bevis og argumentasjon som forsøker å vise at motparten er uredelig, skal man normalt være forsiktig med å presentere for mye av. Man vil aldri få en dom på at motparten er en idiot eller skurk, kun på om motparten plikter å gjøre eller unnlate det man krever. Hvis man tror at det vil skape sympati for egen sak å vise hvordan motparten ”virkelig er”, kan det ofte slå tilbake hvis man driver med ren svartmaling/skittentøysvask. Husk at dommeren ikke kjenner motparten, og motparten vil alltid vise seg fra sin beste side i retten.

Hvis man er nødt til å presentere bevis for motpartens uredelige opptreden i saken, bør man passe på å gjøre det på en mest mulig objektiv og nøktern måte, uten å utlede konklusjoner og karakteristikker. Eksempelvis at man bare presenterer bevisene som korrespondanse fra motparten, og bare leser fort i gjennom det uten å dvele for mye ved utsagnene.

Gangen under hovedforhandling

Tvisteloven § 9-15 første til syvende ledd oppsummerer gangen under en hovedforhandling slik:

”(1) Påstander, påstandsgrunnlag og bebudet bevisføring klarlegges av retten.

(2) Saksøkeren gir en konsentrert saksframstilling med gjennomgåelse av dokumentbevis og andre bevis som ikke skal gis gjennom forklaringer eller befaring.

(3) Saksøkte gis anledning til å framstille sitt syn. Innlegget skal fortrinnsvis begrenses til korrigeringer og suppleringer.

(4) Partene avgir forklaring. Når ikke særlige grunner tilsier noe annet, forklarer saksøkeren seg først.

(5) Vitner avhøres.

(6) Det foretas annen bevisføring, herunder avhør av sakkyndige.

(7) Partene får ordet to ganger hver til avsluttende innlegg. Saksøkeren får ordet først hvis ikke retten av særlige grunner bestemmer noe annet”.

Under en hovedforhandling skal advokaten opptre høflig og med respekt overfor retten, hvilket for såvidt også er nedfelt i advokatforskriften kap. 12 Regler for god advokatskikk pkt. 4.1:

"En advokat skal opptre korrekt i forhold til prosesslovgivningen. Advokaten skal vise retten respekt og høflighet, men samtidig forsvare sin klients interesser ærlig, uten frykt og uten hensyn til egne interesser eller konsekvenser for seg eller andre. Advokaten har både rett og plikt til å utøve kritikk av retten i en sømmelig form".

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)