Bevisvurderingen er det som avgjør de fleste saker – både sivile saker og straffesaker for domstolene. Hvis faktum er klarlagt, vil også jussen som får anvendelse følge. Hvem som vinner saken, vil i de aller fleste sakene avgjøres ut fra hvem som klarer å bevise det påståtte faktum. Det er derfor viktig å vite litt om hvordan bevisvurderingen skjer for domstolene, og være selvkritisk i forhold til om bevisene objektivt sett vil holde.

Det finnes mange typer bevis som kan fremlegges. Man har dokumentbevis, som er alle skriftlige bevis. Og så har man vitnebevis og partsforklaringer. I tillegg kan man også legge frem andre realbevis enn dokumentbevis (typisk gjenstander), holde befaring, vise videofilmer mv., så lenge det er relevant og nødvendig for saken.

I Norge har man en fri bevisvurdering, hvilket innebærer at retten fritt vurderer hvilke av de tilbudte bevis som er relevante og hvilken vekt bevisene skal få, dvs. hvilken beviskraft beviset skal ha. Partene kan i utgangspunktet tilby de bevis som anses som nødvendige for saken, med mindre de rammes av et bevisforbud etter tvisteloven kap. 22, på grunn av eks. taushetsplikt, rikets sikkerhet, bevis om vandel og troverdighet, belastende personlige opplysninger mv.

Dersom partene er enige om faktum, legges det som det er enighet om automatisk til grunn. Hvis noe er ubestridt, vil det ubestridte faktum kunne legges til grunn uten bevisføring.

Ved uenighet om faktum mellom partene er utgangspunktet i sivile saker at retten legger det mest sannsynlige faktum til grunn, som bevisene taler for; det såkalte overvektsprinsippet. Det vil si at det vil være tilstrekkelig at bevisene gir 51% sannsynlighet for at det anførte faktum er riktig, for at faktumet kan legges til grunn. Et uttrykk for prinsippet om sannsynlighetsovervekt er blant annet nevnt i P-pilledom II i Rt 1992 s. 64 (s. 70) :

”I denne saken hvor de beste grunner taler for at det foreligger samvirkende skadeårsaker, vil det imidlertid være tilstrekkelig at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at p-pillebruken har vært en nødvendig medvirkende årsak til skaden”.

Prinsippet om sannsynlighetsovervekt i sivile saker er ikke absolutt. Loven selv kan fastsette strengere beviskrav, som for eksempel ”klarlågt” og ”tvillaust ikke skal gjelde” for testameneter i arveloven. Man har således i tillegg til alminnelig sannsynlighetsovervekt (overvektsprinsippet) også det man kaller kvalifisert sannsynlighetsovervekt (skjerpet beviskrav), i tillegg til prinsippet om ingen rimelig tvil i strafferetten. Det er blant annet antatt at ved svært injurierende påstander og saker av stor personlig betydning, vil det kunne stilles strengere krav enn sannsynlighetsovervekt, såkalt kvalifisert sannsynlighetsovervekt.

Ved inngripende tiltak oppstiller loven også noen steder krav om at det må være ”overveiende sannnsynlig,” f.eks. sosialtjenesteloven § 6-2a. Overveiende sannsynlig er ikke like strengt som strafferettens prinsipp om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, der man krever nærmest 100% sannsynlighet, men man må nærme seg i hvert fall 70-75% sannsynlighet. Ved vanlige sivile tvister, vil det imidlertid være overvektsprinsippet om 51% som legges til grunn for hva retten anser som bevist.

Beviskrav må ikke blandes sammen med bevisbyrde. Bevisbyrde sier noe om hvem som må bære risikoen for at noe ikke anses som bevist, slik at den som har bevisbyrden er den som er ansvarlig for å sannsynliggjøre et anført faktum. Utgangspunktet er at den som anfører noe, har bevisbyrden for at det som anføres blir bevist. Man sier også at den som anfører noe har tvilsrisikoen, slik at er ikke bevisene klare nok, så går tvilsrisikoen utover ham. Det er ikke opp til motparten å bevise partens anførsler, selv om begge parter etter tvisteloven § 21-4 plikter å sørge for at saken blir riktig og fullstendig opplyst

I noen tilfeller har lovgiver valgt å snu bevisbyrden for å beskytte en svakere part, f.eks. presumsjonsregelen for at en vare hadde mangel ved risikoens overgang dersom den viser seg innen seks måneder i forbrukerkjøp, eller arbeidsgivers plikt til å sannsynliggjøre at oppsigelse under sykdom ikke skyldes sykefraværet mv.

Når det gjelder bevisenes vekt eller beviskraft, står retten fritt til å vektlegge bevisene som den vil. Det kan likevel slås fast noen prinsipper som normalt får anvendelse.

For det første vil ikke partsforklaringer eller vitnebevis som har tilknytning til eller egeninteresse i sakens utfall få særlig vekt.

Bevis som går på karakteristikker av motparten, vil det normalt helt sees bort i fra, jf. her bevisforbudet mot en parts eller et vitnes vandel, seksuelle atferd eller alminnelige troverdighet i tvisteloven § 22-6.

Bevis som er forfattet i eller tett opp mot tvisten vil normalt tillegges mindre vekt. Her er det fastslått et prinsipp om at begivenhetsnære bevis får forrang foran senere bevis, slik at bevis fra den perioden som faktum refererer seg til vil gå foran senere bevis som sier noe annet om hvordan det var den gang.

I Rt. 1995 s. 821 er det for eksempel uttalt at:

”Innledningsvis nevner jeg at det ved den bevisbedømmelsen som må foretas i saken, er grunn til å legge særlig vekt på det som kan sluttes av avtalene og dokumentene ellers og partenes opptreden for så vidt dette gjelder perioden frem til bruddet i juli 1989. Etterfølgende dokumenter og forklaringer, ikke minst de omfattende forklaringer som er gitt i bevisopptakene, må generelt ha liten vekt. Det må regnes med som åpenbart at forklaringene, som er sterkt divergerende på sentrale punkter, i atskillig grad vil være påvirket av konflikten og de implisertes interesser i utfallet av saken.»

Tilsvarende ble uttalt i i Rt. 1998 s. 1565 :

”Opplysninger fra parter eller vitner som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge mindre vekt på, ... ”.

Utgangspunktet for bevisvurderingen er nedfelt i tvisteloven § 21-2:

Ӥ 21-2. Bevisvurderingen

(1) Retten fastsetter ved en fri bevisvurdering det saksforhold avgjørelsen skal bygges på.

(2) Bevisvurderingen baseres på det som framkommer om de faktiske forhold i det som skal utgjøre grunnlaget for avgjørelsen. De bevis som føres, er felles for alle parter i saken eller i saker forent til felles behandling.

(3) I bevisvurderingen kan retten, uten at det er forhandlet om det, trekke inn faktiske forhold som er erkjent av en part, vitterlige kjensgjerninger og den viten og det erfaringsgrunnlag retten har generelt og på vedkommende fagområde. Hvis slik kunnskap kan være usikker eller omtvistet, gjelder § 11-1 tredje ledd”.

I NOU 2001:32 "Rett på sak" pkt. 16.4 er det skrevet følgende om bevisvurderingen og særlige beviskrav og sondringen mot årsakssammenheng mv.

"I saker med en sammensatt, og kanskje vanskelig bevisbedømmelse, vil bevisbedømmelsen kunne være begrunnet nærmere, og da ofte slik at kvaliteten på bevisene bedømmes mer generelt, og at det så foretas en konkret bevisbedømmelse som munner ut i et konkret bevisresultat for de avgjørende faktiske forhold. Som et eksempel her kan vises til Rt. 1998 side 1565 (side 1570 – 1571). Det pekes der blant annet på at opplysninger «fra parter eller vitner med binding til partene som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge mindre vekt på, ...».

Slike mer generelle betraktninger om bevisbedømmelsen, representerer ikke noe unntak fra regelen om fri bevisbedømmelse. De generelle betraktningene er uttrykk for alminnelige erfaringssetninger og alminnelige betraktninger ellers som ikke binder ved bevisvurderingen, men som det vil være naturlig å ta i betraktning dersom det ikke skulle være holdepunkter for at det i det konkrete tilfelle forholder seg annerledes. Ved vurderingen av sannsynligheten av et faktum, er det viktig å sondre mellom teoretisk og konkret sannsynlighet for vedkommende faktum. Ved spørsmål om årsak til skadetilføyelse, vil årsaksvurderingen måtte avgjøres ved en vurdering av den mest sannsynlige årsak av de mulige skadeårsaker som foreligger. Det var problemstillingen i Rt. 1992 side 64 (P-pilledom II). Generelt – teoretisk – var det meget liten risiko for at bruk av P-pille skulle forårsake trombose og død. Men når situasjonen først var at det forelå slik trombose med dødsfølge, ble problemstillingen om bruk av P-pillen var mer nærliggende enn andre forhold som kunne ha slik følge. Se om dette Hov I side 255 – 256 og Skoghøy side 675 – 677.

Hvor en rettsfølge er avhengig av flere kumulative eller alternative betingelser, vil det ved avgjørelsen av om betingelsene er til stede, kunne være av betydning om de ulike betingelser skal ses som ett bevistema eller om de skal vurderes isolert, som ulike bevistemaer. Hovedreglene må være at ved kumulative eller alternative betingelser må hver betingelse vurderes for seg, altså være særskilte bevistemaer. Ved ulike tvilspunkter som refererer seg til samme betingelse, må disse vurderes samlet, som ett bevistema. Om disse spørsmålene se Skoghøy side 669 – 675 og Hov I side 280 – 283. Bevisbedømmelsen vil i mange tilfeller kunne være usikker. Spørsmål som oppstår da, var om hvilke krav til bevis som må stilles for at et faktisk forhold kan legges til grunn for avgjørelsen. Hovedregelen er at retten skal bygge på det mest sannsynlige faktum, se her Hov I side 263 flg., Schei side 631 – 633 og Skoghøy side 654 flg. En sentral avgjørelse hvor dette er kommet til uttrykk er Rt. 1992 side 64 (P-pilledom II).

Teoretisk vil det være mulig at to bevisalternativ er like sannsynlige. I prosessteorien har det vært stilt opp regler for hvilket faktum retten skal bygge på i slike situasjoner, blant annet at man skal bygge på status quo-prinsippet, se Skoghøy side 658 med henvisning til annen litteratur. I praksis vil nok retten, hvor det er vanskelig å avgjøre hvilket av flere bevisalternativer som er det mest sannsynlige, likevel velge et faktum som – alt tatt i betraktning – er det mest sannsynlige.

Men i mange situasjoner er beviskravet skjerpet, slik at det kreves en kvalifisert sannsynlighet for at et bevisresultat skal kunne legges til grunn. Et slikt skjerpet beviskrav kan følge av de materielle regler, jf. som eksempler kjøpsloven § 27(1) («godtgjøre») og § 62(1) («klart») – se andre eksempler hos Skoghøy side 663. Det er også noen krav til kvalifisert sannsynlighet som må utledes av mer alminnelige prinsipper for krav til bevis. Det er for det første tilfeller hvor et resultat i en retning har særlige belastende konsekvenser for parten, spesielt i de tilfeller hvor det stempler parten som uhederlig, og i enda sterkere grad hvor det innebærer at parten har begått en grovere straffbar handling, se Schei side 632 – 633 og Skoghøy side 664 – 666. Dernest kan kvalifisert sannsynlighet bli krevd ut fra hensynet til bevissikring. En part har mulighet for å sikre bevis, men gjør det ikke. Eller situasjonen kan være at en part ved sin opptreden, som han kan bebreides, har skapt den uklare bevissituasjonen, se nærmere Hov I side 268 – 269, Schei side 632 og Skoghøy side 668 – 669. I forbindelse med beviskrav brukes ofte uttrykket bevisbyrde. Uttrykket benyttes i noe forskjellig betydning. Ofte brukes det som et uttrykk for at det foreligger et krav om kvalifisert sannsynlighet for at et visst faktum skal kunne legges til grunn for avgjørelsen. Den part som er avhengig av at dette faktum legges til grunn for at han skal kunne vinne frem i tvisten, sies da gjerne å ha bevisbyrden for dette. Men bevisbyrde kan også brukes uavhengig av krav om kvalifisert sannsynlighet, og da slik at den part som er avhengig av at et visst faktum legges til grunn, sies å ha bevisbyrden for dette. Det er ikke aktuelt i en tvistemålslov å bruke et begrep som bevisbyrde, og utvalget går derfor ikke nærmere inn på dette begrepet, og heller ikke på om det i tilfelle burde erstattes av andre begreper – som f.eks. begrepet tvilsrisiko. Som påpekt under II.16.1, er det grunn til også i tvisteloven å ha med en regel om fri bevisbedømmelse, selv om regelen nok anses for så selvfølgelig at den ville bli lagt til grunn uansett. I gjeldende lov er det ingen generell regel om beviskravet eller det som skal være bevistemaet ved vurderingen. Utvalget kan heller ikke se at det bør gis slike regler i den nye loven. Som påpekt vil hovedregelen være at retten skal legge det mest sannsynlige faktum til grunn. Men de materielle regler som skal anvendes, kan gi anvisning på noe annet, og det vil også være mer generelle prinsipper for bevisbedømmelsen som vil innebære reelle unntak fra hovedreglen. Det vil være vanskelig å regelfeste dette på noen uttømmende og god måte. En hovedregel om at retten skal bygge på det mest sannsynlige faktum, vil måtte ta høyde for unntak i en grad som gjør at den neppe vil gi særlig veiledning ut over det som ville følge av kjernen i bestemmelsen – som for øvrig i dag vil bli oppfattet som selvfølgelig. Hva som skal være bevistemaet i de konkrete vurderingene, må bestemmes ut fra de regler som skal anvendes. Generelle prosessregler her vil neppe være til særlig hjelp hvis det først er tvil om valg av bevistema".

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)