Bevisvurderingen er det som avgjør de fleste saker – både sivile saker og straffesaker for domstolene. Hvis faktum er klarlagt, vil også jussen som får anvendelse følge. Hvem som vinner saken, vil i de aller fleste sakene avgjøres ut fra hvem som klarer å bevise det påståtte faktum. Det er derfor viktig å vite litt om hvordan bevisvurderingen skjer for domstolene, og være selvkritisk i forhold til om bevisene objektivt sett vil holde.
Det finnes mange typer bevis som kan fremlegges. Man har dokumentbevis, som er alle skriftlige bevis. Og så har man vitnebevis og partsforklaringer. I tillegg kan man også legge frem andre realbevis enn dokumentbevis (typisk gjenstander), holde befaring, vise videofilmer mv., så lenge det er relevant og nødvendig for saken.
I Norge har man en fri bevisvurdering, hvilket innebærer at retten fritt vurderer hvilke av de tilbudte bevis som er relevante og hvilken vekt bevisene skal få, dvs. hvilken beviskraft beviset skal ha. Partene kan i utgangspunktet tilby de bevis som anses som nødvendige for saken, med mindre de rammes av et bevisforbud etter tvisteloven kap. 22, på grunn av eks. taushetsplikt, rikets sikkerhet, bevis om vandel og troverdighet, belastende personlige opplysninger mv.
Dersom partene er enige om faktum, legges det som det er enighet om automatisk til grunn. Hvis noe er ubestridt, vil det ubestridte faktum kunne legges til grunn uten bevisføring.
Ved uenighet om faktum mellom partene er utgangspunktet i sivile saker at retten legger det mest sannsynlige faktum til grunn, som bevisene taler for; det såkalte overvektsprinsippet. Det vil si at det vil være tilstrekkelig at bevisene gir 51% sannsynlighet for at det anførte faktum er riktig, for at faktumet kan legges til grunn. Et uttrykk for prinsippet om sannsynlighetsovervekt er blant annet nevnt i P-pilledom II i Rt 1992 s. 64 (s. 70) :
”I denne saken hvor de beste grunner taler for at det foreligger samvirkende skadeårsaker, vil det imidlertid være tilstrekkelig at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at p-pillebruken har vært en nødvendig medvirkende årsak til skaden”.
Prinsippet om sannsynlighetsovervekt i sivile saker er ikke absolutt. Loven selv kan fastsette strengere beviskrav, som for eksempel ”klarlågt” og ”tvillaust ikke skal gjelde” for testameneter i arveloven. Man har således i tillegg til alminnelig sannsynlighetsovervekt (overvektsprinsippet) også det man kaller kvalifisert sannsynlighetsovervekt (skjerpet beviskrav), i tillegg til prinsippet om ingen rimelig tvil i strafferetten. Det er blant annet antatt at ved svært injurierende påstander og saker av stor personlig betydning, vil det kunne stilles strengere krav enn sannsynlighetsovervekt, såkalt kvalifisert sannsynlighetsovervekt.
Ved inngripende tiltak oppstiller loven også noen steder krav om at det må være ”overveiende sannnsynlig,” f.eks. sosialtjenesteloven § 6-2a. Overveiende sannsynlig er ikke like strengt som strafferettens prinsipp om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, der man krever nærmest 100% sannsynlighet, men man må nærme seg i hvert fall 70-75% sannsynlighet. Ved vanlige sivile tvister, vil det imidlertid være overvektsprinsippet om 51% som legges til grunn for hva retten anser som bevist.
Beviskrav må ikke blandes sammen med bevisbyrde. Bevisbyrde sier noe om hvem som må bære risikoen for at noe ikke anses som bevist, slik at den som har bevisbyrden er den som er ansvarlig for å sannsynliggjøre et anført faktum. Utgangspunktet er at den som anfører noe, har bevisbyrden for at det som anføres blir bevist. Man sier også at den som anfører noe har tvilsrisikoen, slik at er ikke bevisene klare nok, så går tvilsrisikoen utover ham. Det er ikke opp til motparten å bevise partens anførsler, selv om begge parter etter tvisteloven § 21-4 plikter å sørge for at saken blir riktig og fullstendig opplyst
I noen tilfeller har lovgiver valgt å snu bevisbyrden for å beskytte en svakere part, f.eks. presumsjonsregelen for at en vare hadde mangel ved risikoens overgang dersom den viser seg innen seks måneder i forbrukerkjøp, eller arbeidsgivers plikt til å sannsynliggjøre at oppsigelse under sykdom ikke skyldes sykefraværet mv.
Når det gjelder bevisenes vekt eller beviskraft, står retten fritt til å vektlegge bevisene som den vil. Det kan likevel slås fast noen prinsipper som normalt får anvendelse.
For det første vil ikke partsforklaringer eller vitnebevis som har tilknytning til eller egeninteresse i sakens utfall få særlig vekt.
Bevis som går på karakteristikker av motparten, vil det normalt helt sees bort i fra, jf. her bevisforbudet mot en parts eller et vitnes vandel, seksuelle atferd eller alminnelige troverdighet i tvisteloven § 22-6.
Bevis som er forfattet i eller tett opp mot tvisten vil normalt tillegges mindre vekt. Her er det fastslått et prinsipp om at begivenhetsnære bevis får forrang foran senere bevis, slik at bevis fra den perioden som faktum refererer seg til vil gå foran senere bevis som sier noe annet om hvordan det var den gang.
I Rt. 1995 s. 821 er det for eksempel uttalt at:
”Innledningsvis nevner jeg at det ved den bevisbedømmelsen som må foretas i saken, er grunn til å legge særlig vekt på det som kan sluttes av avtalene og dokumentene ellers og partenes opptreden for så vidt dette gjelder perioden frem til bruddet i juli 1989. Etterfølgende dokumenter og forklaringer, ikke minst de omfattende forklaringer som er gitt i bevisopptakene, må generelt ha liten vekt. Det må regnes med som åpenbart at forklaringene, som er sterkt divergerende på sentrale punkter, i atskillig grad vil være påvirket av konflikten og de implisertes interesser i utfallet av saken.»
Tilsvarende ble uttalt i i Rt. 1998 s. 1565 :
”Opplysninger fra parter eller vitner som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge mindre vekt på, ... ”.
Utgangspunktet for bevisvurderingen er nedfelt i tvisteloven § 21-2:
Ӥ 21-2. Bevisvurderingen
(1) Retten fastsetter ved en fri bevisvurdering det saksforhold avgjørelsen skal bygges på.
(2) Bevisvurderingen baseres på det som framkommer om de faktiske forhold i det som skal utgjøre grunnlaget for avgjørelsen. De bevis som føres, er felles for alle parter i saken eller i saker forent til felles behandling.
(3) I bevisvurderingen kan retten, uten at det er forhandlet om det, trekke inn faktiske forhold som er erkjent av en part, vitterlige kjensgjerninger og den viten og det erfaringsgrunnlag retten har generelt og på vedkommende fagområde. Hvis slik kunnskap kan være usikker eller omtvistet, gjelder § 11-1 tredje ledd”.