Forliksforhandlinger

Når man går inn i forliksforhandlinger i en juridisk tvist, vil diskusjonen dreie seg om argumentasjon for en høyere eller lavere pris (herunder eventuelle forpliktelser) på et forlik, som løser tvisten.

Partenes formål med å sette seg ved forhandlingsbordet er en best mulig avtale og samtidig unngå sak. Forhandlinger i forbindelse med sivile tvistemål skiller seg dermed fra vanlige forhandlinger som f.eks. kjøp av vare, ved at alternativet til å inngå forlik normalt vil være at den part som krever, går til søksmål. Som med tarifforhandlinger, kjennetegnes forhandlingene ved at det er et ris bak speilet, dersom man ikke blir enige. De klassiske motivasjonsfaktorene frykt og grådighet vil her være styrende for forhandlingene på begge sider.

Ved rettslige tvister vil det derfor være søksmålsrisikoen og tvistegjenstandens verdi som vil og bør være styrende for prisen på et eventuelt forlik. Det vil da være viktig å ha et realistisk forhold til mulighetene for å vinne frem med saken når man forhandler, slik at man ikke lar mulighetene til et rimelig og fornuftig forlik gå fra seg på grunn av overoptimisme på egen sak. Det er viktig å tenke nedside, såvel som oppside, og nedsiden ved tap i søksmål kan være svært stor for en privat part med normal økonomi. Det er derfor viktig at du kjenner godt til sakens sterke og svake sider før du begynner å forhandle.

Er man sikker på at man har en god sak, bør man naturligvis ikke gi for mye i forhandlingene. Imidlertid er det også andre faktorer å tenke på, slik som om motparten har mye ressurser og vinner de fleste saker osv. Mange glemmer også kostnaden ved å ha en sak gående, og ofte vil det for bedrifter og privatpersoner med mye å gjøre gå utover egen inntjening å holde på med en rettssak. Det kan derfor i mange henseender være klokt å forlike, selv om man har en meget god sak, og man bør da også vurdere hvor tids- og ressurskrevende saken er, familiære belastninger mv.

Man vet aldri hvordan forhandlingene vil utarte seg. Eller sagt på en annen måte; forhandlinger vil aldri utarte seg som tenkt på forhånd. Likevel viser all kunnskap om forhandlingsteknikk at forberedelser og kunnskap om forhandlingspartneren, risiko og saken, er avgjørende for å oppnå gode resultater.

Det aller viktigste ved forhandlinger, er å være godt forberedt på sakens svake og sterke sider og kunne virke overbevisende utad i forhold til at saken vil føre frem. Samtidig skal man innad være bevisst på sakens svake sider og risiko knyttet til søksmål. Det er spesielt viktig at du har gode svar på de spørsmål som kommer i forhold til sakens svake sider. Husk at det psykologisk sett ofte er tilstrekkelig å slå tvil om betydningen av dine svake punkter. Du må ikke ha ugjendrivelige bevis eller rettskilder å slå i bordet med, for å imøtegå påpekte svakheter i saken din, så lenge du kan komme opp med motargumenter som i hvert fall slår tvil om relevansen.

Det er vanligvis ikke dumt å skaffe seg tilgjengelig kunnskap om forhandlingspartneren. Både forhandlingspartnerens personlige bakgrunn, tidligere yrkeserfaring, økonomiske stilling, historikk i forhold til tidligere forlik og måten det forhandles på er nyttig informasjon, som kan bidra til trygghet og kloke valg underveis. Kjenner man noen som har forhandlet med vedkommende, bør man ta kontakt for å høre hvordan forhandlingene forløp. Også kulturelle og sosiale forskjeller kan ha betydning for motpartens profesjonalitet, vurderingsevne og forhandlingstaktikk. Før man beygnner å forhandle, kan man gjøre seg opp en analyse av hva man kan forvente seg av motpartens opptreden og forhandlingsstil.

Man bør også få oppdatert kunnskap om forhandlingspartnerens økonomi. I mange tilfeller legger man feilaktig til grunn at forhandlingspartneren har bedre råd enn han eller hun egentlig har. Hvis man er den parten som skal betale, så kan det være hensiktsmessig å frembringe dokumentasjon på at økonomien er svakere enn tidligere, for å skape tillitt og justere ned forhandlingspartnerens forventninger om et fett forlik. Og motsatt kan kunnskap om at forhandlingspartneren har økt sin formue gi verdifull informasjon om mulighetene for å få økt forliksbeløpet.

Hvor man har møtet, og antall møtedeltakere kan også påvirke forliksforhandlinger. Man kan ha en liten hjemmebanefordel, og har man et stort flott kontor, gjør det normalt inntrykk på motparten. I svært viktige forhandlinger, kan det vurderes om man bør møtes på nøytralt sted.

Man bør sjeldent forhandle alene, og det bør ikke være stort misforhold mellom antall deltakere på hver side av forhandlingsbordet. Det er lett å føle en viss underlegenhet, dersom det sitter to-tre ganger så mange mennesker på andre siden av bordet. Hvis man forhandler utenfor domstolene, bør man spørre på forhånd hvem som kommer til å delta under forhandlingene, og eventuelt sette begrensninger på antallet, dersom det er et betydelig misforhold i forhold til antall deltakere på din side.

Det første forhandlingsutspillet/tilbudet er normalt viktig for forhandlingene. Ofte er det den som krever, som kommer med det første tilbudet. En god regel er å snakke litt om saken, og få frem litt om grunnlaget for eget krav, før man kommer med første utspill. Man bør her bruke litt salgsteknikk og få etablert seg i rommet, før man kommer med tilbudet.

Hvis den som krever setter åpningstilbudet for lavt, vil den krevende part som regel få et dårlig forlik. Hvis den som krever setter åpningstilbudet for høyt, vil man kunne avskrekke motparten, som ikke ser poenget med å forhandle med et slikt utgangspunkt, eller som ganske raskt vil miste interessen for forhandlingene, med mindre de neste bevegelsene i forliksbeløp blir store. Utgangspunktet er vel at den som krever bør starte noe under det som er det fulle krav, for at det skal være et insentiv for å unngå rettssak - utover risiko for omkostninger. Hvor mye man skal gå under det fulle krav i åpningstilbudet, vil være avhengig av flere ting, blant annet prosessrisiko, forhandlingspartnerens økonomi og hvor stort det fulle krav er. Man sier likevel at de beste forhandlerne har et høyt ambisjonsnivå, og i mange tilfeller vil man kunne ende opp med et godt forlik gjennom å begynne med et skambud eller overpris. På den måten kan man også raskt teste ut forhandlingspartnerens forhandlingsvillighet.

Videre vil de intervaller man innledningsvis senker eller hever prisen med, raskt gi den andre part forventninger om hvilken pris som kan oppnås. Hvis sprangene oppover eller nedover i pris er for små - og typisk hvis det er misforhold mellom de sprang som tas på den ene og den andre siden - vil det tidlig kunne gi den andre part signaler om at her er det ikke noe poeng i å fortsette.

Man må derfor også vurdere nøye hvilke intervaller man skal senke eller heve prisen med, ut fra om man har gitt eller fått et godt eller dårlig førstetilbud. Det kan være lurt å ha diskutert på forhånd hvilke intervaller grovt sett som prisen skal senkes eller høynes med etter åpningstilbudet, men motpartens mottilbud og argumentasjon vil ofte medføre at man må ta vurderingen der og da.

For en ekstern megler, er det objektivt sett viktigst for forhandlingene at det er bevegelse mellom partene. Det trenger ikke være stor bevegelse, så lenge partene beveger seg fremover.

Mange ønsker ikke å holde på lenge med forhandlinger, og sier altfor tidlig at "da møtes vi på midten". Dersom dette utspillet kommer for tidlig, risikerer man at dette oppfattes som et nytt tilbud, som det kan forhandles videre fra enda lavere eller høyere. Vanligvis bør man derfor komme med "møtes på midten" eller "siste tilbud," når man har forhandlet en stund og man ser at det er liten eller ingen bevegelse mellom partene.

En god forhandler sørger for at det akkurat skjer nok bevegelse til at forhandlingene ikke blir brutt, men holder bevegelsen så liten at man ikke fjerner seg for raskt fra opprinnelig utgangspunkt. Hvis man beveger seg med tilstrekkelig små skritt lenge nok og samtidig klarer å holde motparten interessert i et forlik, vil man ofte kunne få en bedre avtale enn ”møtes på midten”.

Det kan også noen ganger være lurt å stoppe opp og ikke komme med et forbedret tilbud for hver "runde," ettersom forhandlingspartneren da kan få inntrykk av at det bare er å holde på lenge nok, så kommer prisen ned/opp til ønsket nivå. Som oftest vil man ha muligheten til å komme med et forbedret tilbud, etter å ha sett forhandlingspartnerens reaksjon på at man sier stopp. Mange velger her å gjenta sitt siste tilbud, for å vise at man ønsker et forlik, selv om man ikke ønsker å gi mer i forhandlingene. En dyktig forhandler er også flink til å lese spillet underveis, og kjenne egen posisjon til enhver tid, og kan avsløre bløffer i forhold til hvor langt motparten er villig til å bevege seg.

Møter man en tøff forhandlingspartner, og det skjer for liten bevegelse fra forhandlingspartnerens side, kan det være lurt å signalisere brudd på forhandlingene for å avdekke hvor bestemt motparten er. Prøv heller med formuleringer som at ”hvis dere ikke kan nærme dere xx beløp, vil det for vår del bli vanskelig å fortsette”, da du vil miste troverdighet hvis du stiller et rent ultimatum som ikke følges opp med handling.

Er man flere kan det være lurt å ha avklart at en skal være ”snill” og den andre ”slem” (det som på engelsk går under ”good cop bad cop”), når det begynner å dra seg til under forhandlingene, der den ene ivrer for å pakke sakene og gå til søksmål, mens den andre forsøke å virke forsonende og få til en løsning. I pressede situasjoner, vil det alltid være lurt å ta pauser for å ta regnskap og diskutere om man bør fortsette forhandlingene, eller om avstanden mellom partene er for stor.

En annen mye brukt taktikk er å si at man i det videre ikke har fullmakt til å forhandle om høyere eller lavere beløp, som kan brukes av upersonlige rettssubjekter som selskaper og det offentlige, ettersom de må forhandle med fullmektig. Fullmektigen må da ringe til fullmaktsgiver og få utvidet fullmakten. Dersom fullmaktsgiver utvider fullmakten noe, sendes samtidig signalet om at det ikke er mye mer å gå på. Ulempen her vil være at fullmaktsgiver ikke er til stede og får hørt argumentasjonen for et høyere eller lavere forlik, og vil ta sin vurdering om hva som er siste pris, uten å være særlig preget av argumentasjonen under forhandlingene. I praksis er man da avhengig av at fullmektigen aktivt går inn for å overtale fullmaktsgiver om å akseptere et høyere eller lavere forlik.

I argumentasjonen for et høyere eller lavere beløp, kan man bruke en mye brukt argumentasjonsteknikk, der du sier deg enig i noe av det forhandlingspartneren har sagt, men at man likevel må ha noe høyere eller lavere pris, som følge av det man anfører. En lytter vil være mer åpen og lydhør for en bestemt argumentasjon, dersom den som argumenterer først er enig eller ikke avvisende til det som er sagt forut. Den påfølgende motargumentasjonen vil da få mer karakter av justeringer eller presiseringer, og det vil kunne drive interessen for fortsatte forhandlinger videre.

Tonen mellom partene bør normalt være god og hyggelig, men ikke for hyggelig. Dersom man forsøker med avskrekking, vil det ofte kunne virke mot sin hensikt og gjøre motparten uinteressert i forlik fremfor at han blir redd for å gå til sak. Mostsatt vil man ved alt for snill fremtoning kunne gi inntrykk av at man trolig har lite å fare med, og at man satser på å sjarmere seg til et forlik. Trolig er den beste taktikken på generelt grunnlag å være profesjonell, saklig, høflig og bestemt.

Man må være gjennomdiskutert sammen med øvrige parter, styre i selskapsforhold og advokaten sin før man går i forhandlinger. Det er viktig å tenke gjennom hva som er laveste eller høyeste pris som kan godtas, og så være forberedt på at forhandlingene ikke fører frem. Man må da ha klare avtaler på forhånd på når man ikke skal fortsette forhandlingene. Husk her at en vanlig forutsetning for forliksforhandlinger, er at hver av partene bærer egne omkostninger i saken ved et eventuelt forlik. Man bør derfor ta egne omkostninger til advokat, sakkyndig, utredning mv. i beregningen, når man vurderer siste pris. Hvis man likevel under forhandlingene ser at man bør gå under den laveste eller over den høyeste pris man har satt, så har motparten trolig vært god til å få frem søksmålsrisikoen og argumentert godt for sin sak.

Troverdighet er avgjørende under forhandlinger. Det er viktig å ikke si ”take it or leave it” uten at man har bestemt seg for å ”leave it” ved et avslag. Man mister troverdighet, hvis man stiller ultimatum som ikke følges opp med handling. Husk at det noen ganger er bedre å gå fra forhandlingsbordet, dersom forliket som tilbys er for dårlig. Det er ingen skam å ikke bli enige!

I praksis vet dessuten mange at motparten kan komme tilbake med et nytt tilbud senere, eller at det også kan forhandles senere, etter at man har fått tenkt seg om. Det betyr dermed ikke at toget er endelig gått, selv om man ikke kommer til enighet under de oppsatte forhandlingene. Man bør derfor ha holdt en såpass god tone under forhandlingene, at gjenopptakelse av forhandlingene, kan være noe som begge parter er interesserte i.

Ofte kan det være lurt å finne noe annet å forhandle om ved siden av f.eks. pris, slik at man får flere valgmuligheter. Normalt vil motparten ha satt en nedre eller øvre grense for det han vil betale/kreve, slik at man kan få et bedre resultat gjennom å forhandle på andre punkter som betalingstid, betalingsutsettelse, andre tjenester, gratis service, konfidensialitet, tilgang til eiendom/ressurser osv. som kan ha en verdi for deg ved siden av et lavest mulig eller høyest mulig forliksbeløp. Å finne andre ting å forhandle om kan også sørge for at man får et godt forlik, uten at forhandlingsmotparten taper særlig ansikt i forhold til å overstige øvre eller nedre forhåndssatte beløpsgrenser.

En mye brukt teknikk i forhold til betalingsutsettelse/betalingstid, er å avtale at en liten del av forliksbeløpet betales nå, mens resten forfaller om noe tid og gjerne i flere intervaller. En slik oppdeling av betalingen vil gi motparten en likviditetsfordel, slik at motparten kan absorbere tapet over lengre perioder og innrette driften langsiktig etter fremtidige forpliktelser.

Alternative fremgangsmåter og vinklinger kan også bidra til en løsning – ”think outside the box!”. Et kjent eksempel er fra forhandlinger om fornying av en nedrustningsavtale mellom USA og daværende Sovjetunionen på antall inspeksjoner av atomvåpenanlegg årlig, der Sovjetunionen sto fast på at det kun skulle være en årlig inspeksjon som tidligere. Problemet var da at man ikke ville kunne overvåke det nødvendige med bare en inspeksjon i året. Tidligere løsning sa imidlertid ikke noe om hvor mange inspektører og hvor lenge inspeksjonen kunne vare. Man fikk da en løsning gjennom å ha en årlig inspeksjon med flere hundre inspektører som varte i over en måned, slik at inspektørene fikk inspisert det nødvendige, samtidig som kravet om kun én årlig inspeksjon ble innfridd.

Praktiske tips

Her vil vi nevne enkelte praktiske tips som du kan benytte deg av før du kontakter advokat, eller dersom du ønsker å håndtere en tvist uten advokat i en periode.

1. Husk å reklamere og svare raskt på krav!

Når du ikke er representert ved advokat, er du selv ansvarlig for at kravet ikke blir prekludert (går tapt) gjennom for sen reklamasjon, foreldelse eller passivitet. Hvis du venter, vil avventing fort kunne gå ut over din egen rettsstilling i forhold til kravet.

Generelt sett er det i kontraktsretten og obligasjonsretten krav om rask opptreden (innen rimelig tid eller uten ugrunnet opphold), slik at du normalt bør fremme et krav eller svare på et krav skriftlig så snart du har anledning til det.

Husk å reklamere skriftlig med en gang du har oppdaget mangel, forsinkelse eller annet mislighold av avtalen, ettersom du ellers vil kunne tape kravet ved sen reaksjon. Dersom du skal heve kontrakten eller kreve retting eller omlevering (avhjelp), må du i tillegg reklamere særskilt om at du hever eller krever avhjelp. Hvis det skjer en skadeutvikling som utvider kontraktsansvaret, skal man normalt i større kontrakter som fast eiendom o.l av lojalitetshensyn orientere om de endrede forhold (dvs. ny skade eller økte kostnader osv.).

2. Overhold frister!

Innenfor offentlig rett må du huske på å overholde klagefrister og søknadsfrister, for at du skal være i posisjon for å bli vurdert. Sørg for at du noterer når du mottok et vedtak, ettersom klagefristen normalt er tre uker fra du mottok et vedtak.

Husk at foreldelsesfristen normalt er 3 år fra tidligste forfall eller mislighold, eller eventuelt 3 år fra du burde hatt kunnskap om skaden, slik at du må ta ut forliksklage innen 3-årsdagen. For forsikringskrav er det meldefrist for kravet så snart som mulig, og senest innen ett år fra skadedato.

Hvis du befinner deg i en søksmålssituasjon, må du svare på rettens pålegg om tilsvar eller ta ut anke innen ankefrister innen fristen for å unngå rettstap. Det er også søksmålsfrister i visse saker, eksempelvis etter endelig vedtak i offentlig nemnd mv., i oppsigelsestvister etter arbeidsmiljøloven og etter endelige skattevedtak mv.

3. Sikre deg bevis ved en plutselig hendelse - gå til lege ved skade mv.

Hvis du blir utsatt for en plutselig hendelse som kan utlede erstatningsansvar, forsikringsansvar eller straffansvar, sikre deg bevis med en gang. Eksempelvis ved forsikringsskade, personskade eller oppsigelse i arbeidsforhold. Ta bilder på ulykkesstedet, sikre informasjon på minnepinne, gå til lege med en gang osv.

Spesielt i personskadesaker underlagt forsikringsansvar, vil det ved en senere rettssak bli brukt mot deg dersom du ikke har dokumentasjon på smerter eller symptomer umiddelbart etter ulykken. Selv om du er hjemme med store smerter, vil det ofte ikke bli vektlagt i saken, med mindre dine smerter er dokumentert av lege i de første dagene etter en ulykke.

Blir du utsatt for en straffbar handling, vil det kunne ha stor betydning for om saken din blir etterforsket om du har sikret bevis eller ikke.

4. Kommuniser mest mulig skriftlig!

Med tanke på å finne løsninger vil et møte eller telefonsamtale med motparten alltid være å foretrekke, da man kommuniserer lettere muntlig. Imidlertid vil muntlige utsagn som ikke er tatt opp på bånd, normalt ha liten bevisverdi ved en eventuell rettssak, hvis motparten bestrider at noe ble sagt under samtalen, eller har forstått det som ble sagt på en annen måte.

For å sikre deg dokumentasjon, bør derfor kommunikasjonen også skje skriftlig. E-post er godt nok som bevis, og er i en slags mellomstilling, siden man kan kommunisere relativt raskt og effektivt med e-post. Tenk på at alle brev og e-poster som du sender trolig vil bli lest opp ved en eventuell rettssak, så skriv saklig og korrekt. Få gjerne hjelp av noen du kjenner som er flinke til å skrive, dersom du trenger hjelp til formuleringene.

Det kan derfor ofte være lurt å sende en e-post eller et brev etter en avgjørende telefonsamtale, der du skriver at "viser til dagens samtale der vi ble enige om xxxx," for å sikre deg bevis. Husk å ta vare på all korrespondanse.

Hvis du krever noe, bør du vanligvis huske å be om en tilbakemelding på kravet eller spørsmålene dine avslutningsvis i brevet. Det er da lurt å sette en rimelig tidsfrist på 7-14 dager eller mer alt ettersom hvor arbeidskrevende det vil være for mottaker å svare, og ut fra hvor mye saken haster for deg. Tidsfristen må likevel være rimelig. Det vil normalt ikke se bra ut, dersom tidsfrister brytes. Sørg for å følge opp brevet eller e-posten relativt raskt med en purring, dersom henvendelsen ikke besvares rettidig.

5. Innhent dokumentasjon på eget økonomisk tap!

Ta fortløpende vare på kvitteringer, innhent utbetalingsoversikter, bankbilag, betaling av rente osv. for å kunne sannsynliggjøre økonomisk tap. Det er ikke tilstrekkelig å si at du har hatt utgifter, eller forutsette det.

Tar du ut forliksklage eller stevning, skal du ta med så mye som mulig av dokumentasjonen så tidlig som mulig, dersom det dokumenterer det økonomiske tapet som du krever dekket.

6. Les loven!

Dagens lover er mye lettere å lese for legfolk enn de var tidligere, idet lovgiver og departementene har fokusert mye på å forenkle språk og ha enklere regler ved ny lovgivning. Man trenger derfor ikke være jurist for å få noe vettugt ut av å lese en moderne lov. Nye lover har også kapitler og overskrifter for hver paragraf, som gjør at du ofte raskt kan finne ut av hva bestemmelsen omhandler, og hvor det relevante står.

Husk imidlertid at fortolkningen av hvordan lovens regel må forstås og om loven får anvendelse på et konkret tilfelle (subsumsjonen) er avhengig av flere andre rettskildefaktorer som rettspraksis, forarbeider, reelle hensyn osv. Det er nemlig ikke helt slik som en BI-student ryktes å ha sagt: "Juss er lett. De får jo lov til å ha med fasiten på eksamen!"

I jussens verden er ingenting helt sikkert, og det er derfor jurister hele tiden tar forbehold og bruker formuleringer som "må antas at," "vil normalt innebære at" osv. Imidlertid vil du få bedre "føling" med rettsspørsmålet, dersom du har lest loven.

Et lite tips når du leser lovtekst er å lese teksten flere ganger, og tenke bevisst over hvordan setningens subjekt, objekt og verbal objektivt må fortolkes. Husk også å lese hele bestemmelsen, ettersom det ofte kan finnes unntak i annet eller tredje ledd som snur bestemmelsen i første ledd på hodet for ditt tilfelle. Aller helst bør du lese hele kapittelet for å sjekke at det ikke finnes unntak. De fleste lover har virkeområdebestemmelser, definisjonsbestemmelser og formålsparagrafer i kap. I, og det vil normalt være lurt å sjekke hva som står i dem, når du leser den aktuelle bestemmelsen.

Lover finner du gratis på www.lovdata.no Lovdata har også søketips innenfor gratissidene på http://www.lovdata.no/arkiv/index-soketips.html

7. Bruk google!

Bruk google eller andre søkemotorer som kvasir til å finne skjemaer og kontrakter. Bransjeforeninger har ofte eksempler på kontrakter som du trenger. Eksempelvis har NAF gode kontrakter for bruktbilsalg. Forvaltningsorganer og offentlige registre har de skjemaer som du trenger, som ektepakt og søknad om separasjon osv. Tinglysing kan du få hjelp av fra Statens Kartverk. Hvis du går på google, og skriver inn ”ektepakt skjema,” ”kjøpekontrakt”, ”oppsigelse” eller ”kontrakt bil,” vil du ofte finne det du trenger.

8. Spør om hjelp gratis hos relevante myndigheter og interesseorganisasjoner!

Hvis tvisten gjelder offentlig rett, be om vegledning fra den instans som behandler saken din. Forvaltningen har en vegledningsplikt etter forvaltningsloven § 11, og har plikt til å hjelpe deg med å forklare hvordan du skal gå frem for å få dine rettigheter. Hvis du ikke skjønner brosjyrer eller informasjon på nett, kan du be om et møte eller ringe og få det forklart av en saksbehandler.

I forbrukertvister kan Forbrukerrådets jurister svare for deg på telefon, se http://forbrukerportalen.no/. For bank- og finansspørsmål har Forbrukerrådet siden http://finansportalen.no.

Hvis du er medlem av organisasjoner som NAF, LO, Huseiernes Landsforening mv., vil de ofte ha jurister tilgjengelige for gratis rådgivning innenfor organisasjonens virkefelt.

Dersom du må møte i rettssak uten advokat, har retten vegledningsplikt etter tvisteloven § 11-5 i sivile saker. Poenget er dermed at du kan få hjelp til å håndtere saken gjennom å spørre dommeren, hvilket også kan gjøres før et rettsmøte pr. telefon. Dommeren kan imidlertid ikke hjelpe deg med hva du bør si i saken, men kun prosessuelle og formelle krav ved å opptre for domstolene.

9. Bruk advokat og rettshjelpstjenester gratis!

De fleste advokater gir en halvtimes gratis rådgivning, og uansett skal det være inngått en avtale om oppdrag før du kan faktureres. Hvis du er usikker på en sak, så kan du ta en uformell samtale med en advokat, og få høre litt mer om hva som gjelder for den type saker. Advokater vil ikke uttale seg konkret om saken din, før de har fått sett dokumentasjon og blitt kjent med faktum (og da vil det også koste penger), men du kan få noe nyttig informasjon i startfasen på generelt grunnlag fra en advokat dersom du spør konkrete spørsmål.

Ellers har universitetene i Bergen, Oslo og Tromsø rettshjelpsordninger som kan hjelpe deg gratis med juridisk rådgivning, herunder skriving av brev og ringe til aktuelle instanser og motparter for deg.

I Oslo finnes Jussbuss som kan finnes på http://www.jussbuss.no/ og for kvinner i Oslo finnes også JURK på http://www.jurk.no/no/front/ I Bergen finnes Jussformidlingen som kan finnes på http://www.jussformidlingen.no/ I Tromsø finnes Jusshjelpa i Nord-Norge som kan finnes på http://uit.no/jusshjelpa/ I Trondheim finnes Jusshjelpa i Midt-Norge som kan finnes på http://www.jushjelpa.no/

Du kan også sjekke om du har krav på fri rettshjelp og høre om advokaten vil ta saken din som fri rettshjelp, og du kan lese mer om fri rettshjelp på http://www.fri-rettshjelp.no/

For mindre tvister, vil et billigere alternativ være rettshjelpere. Rettshjelpere er selvstendig næringsdrivende og skal ha betalt, men vil gjennomgående ta lavere betalt enn advokater. En mellomløsning vil derfor kunne være å gi oppdraget til en rettshjelper.

Eventuelt kan du også sjekke med ditt forsikringsselskap om tvisten faller inn under rettshjelpsdekningen under innbo- og boligforsikringen din. Normalt vil forsikringsselskapene da dekke ca. 80% av egne advokatkostnader og gebyrer opp til kr. 100.000,- eller tvistegjenstandens verdi, mot at du betaler en egenandel på ca. 3-5.000 kroner + 20% av det overskytende.

Vurdering av risiko

Søksmålsrisiko eller prosessrisiko er risikoen for å tape en sak. Vurdering av prosessrisiko er relativt vanskelig, siden begge parter i de saker som havner for retten, stort sett er tilnærmet like overbevist om at de har rett, og at den andre part kommer til å tape saken. Allerede det at den andre part tar sjansen på at saken bringes inn for domstolene, bør gi et signal om at det vil foreligge prosessrisiko for begge parter.

Dommeren kan når saken er tatt opp til doms, ikke la være å avsi dom i samsvar helt eller delvis med en av partenes påstander. Det gis enten helt eller delvis medhold, eller så frifinnes saksøkte helt eller delvis, eller anken forkastes helt eller delvis. Normalt vil en av partene regne seg selv som en vinner og den andre parten vil føle at saken er tapt, også ved kun delvis medhold og delvis frifinnelse. Sjansen for at du blir den som føler at du har tapt søksmålet helt eller delvis, kan således på generelt grunnlag uten å ta stilling til den konkrete sak, sies å være ca. 50%. Et gammelt latinsk ordspråk lyder: "Retten hersker også når den tar feil".

I tillegg til det å måtte gi/betale ut tvistegjenstanden eller tape sitt krav, og utgifter til egen advokat mv., vil prosessrisiskoen også omfatte risikoen for å måtte dekke motpartens omkostninger. Saksomkostninger gis normalt bare dersom saken er vunnet fullt ut eller i det vesentlige. I det vesentlige tolkes strengt, og vil normalt være på over 80-85% av påstatt beløp eller verdi og aller helst mer. Man må derfor også vurdere påstandens størrelse med tanke på å kunne få dekket omkostningene ved medhold i kravet. Da kan det være at deler av det økonomiske tap ikke står like sterkt juridisk, og man bør vurdere å holde seg til de sterkeste delene av kravet, dersom det å vinne saksomkostningene er av betydning. Hvis du håper på 1.000.000,-, men vet at 300.000 er mest realistisk, bør påstanden settes til 300.000,-, dersom saksomkostningene er viktige.

Det mange undervurderer i vurderingen av prosessrisikoen, er risikoen for at retten ikke oppfatter bevisene i saken på samme måte som deg selv. Det er vanligvis faktum og bevisføringen som avgjør en tvist, og hvordan advokaten klarer å fremstille faktum.

Man bør i vurderingen av prosessrisikoen spesielt tenke på om bevisene er gode nok i forhold til det faktum man forsøker å bevise. Dersom det er mye vitner man må stole på og ikke har skriftlig dokumentasjon, vil det normalt øke prosessrisikoen. Hvor klar jussen er i forhold til tvistespørsmålet er naturligvis også sentralt, men her er det viktig å tenke på at i de fleste tilfeller vil spørsmålet om jussen får anvendelse, være avhengig av hva som blir ansett som bevist.

Partsforklaringer fra deg og andre på samme side, vil det normalt ikke bygges direkte på med mindre man sier noe som blir helt eller delvis avgjørende for sakens utfall. Din oppfatning av hva som ble sagt på et møte eller på telefon, vil retten normalt ikke kunne bygge på, med mindre du har vitner eller skriftlig dokumentasjon som støtter det opp, eller med mindre din forklaring fremstår som fornuftig ut fra forutgående og etterfølgende opptreden. Man må derfor prøve å tenke hvordan faktum fremstår objektivt for en tredjeperson, med to parter som begge forsøker å fremstå som ærlige personer som ikke er å bebreide for tvisten.

Som advokat opplever man til tider at klientene er noe optimistiske i forhold til bevisene. Klienten kan f.eks. si at et bestemt vitne vil bekrefte avgjørende premisser i vitneboksen, og klienten har snakket med vitnet på forhånd, men i vitneboksen blir vitnet usikker og husker ikke så tydelig lenger. Det er viktig å ikke stole på at retten vil akseptere din egen partsforklaring i forhold til å forklare eventuelle hull i dokumentasjonen, og du bør heller ikke stole på at et uhildet vitne vil forklare seg i samsvar med det som tidligere er sagt under vitneansvar i en rettssal.

Husk at dommerens objektivitet vil medføre at det nok vil foreligge en naturlig skepsis til omtvistet faktum fra begge sider, slik at man må over en viss terskel i forhold til bevisenes styrke. Beviskravet er normalt sannsynlighetsovervekt (mer enn 50% sannsynlighet), med mindre det er skjerpet beviskrav etter loven eller praksis, men du må aldri forutsette noen velvilje fra rettens side i forhold til å se bevisene på din måte.

Dersom dommeren er i tvil om et bestemt faktum skal legges til grunn, vil prinsippet om tvilsrisiko medføre at tvilsrisikoen går ut over den som påstår at det er slik. Om din versjon av faktum ikke blir lagt til grunn, trenger ikke det derfor å ha noe med at retten tror på motparten å gjøre. Det kan godt være at dommeren ikke tror på motparten heller. Så lenge dommeren bare er 40% sikker på at det faktum du sier er riktig, kan dommeren ikke legge faktumet til grunn.

Det er av den grunn kanskje noe vanskeligere å være saksøker enn saksøkte generelt sett, ettersom bevisbyrden tilligger den som fremmer et krav eller påstand. Det er således som et generelt utgangspunkt noe lettere å forsvare seg, ettersom det noen ganger kan være nok å si at man bestrider anførselen og at anførselen ikke er sannsynliggjort. Det vil på grunn av prinsippet om tvilsrisiko være en mulighet for retten å avgjøre saken på at det ikke er ført tilstrekkelig bevis fra saksøkers side, med mindre bevisene er klare. Domstolene vil som regel stilltiende også stille spørsmålet om det virkelig var nødvendig å bringe saken inn for retten, og det kan fort gå ut over saksøker dersom retten er av den oppfatning at tvisten burde vært løst utenrettslig.

Ditt inntrykk av motparten er kanskje at han er en urimelig person som alle må se ikke kan stoles på, men i en hovedforhandling vil ofte motparten fremstå som en helt annen og forsøke å vekke sympati, og bestride de anførsler som du mener er opplagte tilfeller. Sigrid Undset (1882-1949) sa det slik: "Folk kan aldri vite nok om andre til å dømme rettferdig"

Du bør derfor vurdere sterkt hva slags bevis du har, og hvordan det faktum du argumenterer for objektivt vil fremstå for dommeren. Du bør som en generell regel ha mest mulig skriftlig dokumentasjon, og det bør ikke være uklart hva som står i korrespondanser eller kontrakter. Motparten vil naturlig nok fortolke dokumentasjonen annerledes og vil ha egen dokumentasjon som er ment å imøtegå din fremstilling av faktum.

Vær derfor ærlig med deg selv, og se på bevisene dine med kritiske objektive øyne i lys av at din fortolkning av bevisene kommer til å bli bestridt - og fjern enhver velvilje i forhold til hvordan bevisene skal forstås, når du vurderer søksmål. Ikke bare se etter bevis som bekrefter din versjon av faktum, men se om motpartens bevis objektivt sett er egnet til å trekke din versjon av faktum i tvil.

Videre må man vurdere mulig gevinst opp mot saksomkostninger. Det følger av Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.5:

"Hvis omkostningene i forbindelse med et oppdrag må antas å bli uforholdsmessig høye i forhold til klientens økonomiske stilling eller de interesser saksforholdet gjelder, skal advokaten i tide gjøre klienten oppmerksom på dette. Før en advokat engasjerer en annen advokat, sakkyndig eller andre i anledning av et oppdrag bør klientens samtykke innhentes".

Det er klart mer risikofylt å gå til sak for et krav som sannsynligvis er lavere enn omkostningene. Gjennom den nye småkravsprosessen som gjelder tvister der tvistegjenstanden har lavere verdi enn kr. 125.000,-, vil man imidlertid ha betraktelig redusert risiko for omkostninger, ettersom motparten kun får dekket inntil 20 prosent av sakens tvistesum, likevel alltid inntil kr 2 500 og aldri mer enn kr 25 000, jf. tvisteloven § 10-5.

Søksmål for forliksrådene, inneholder lav risiko i forhold til omkostninger, da disse er begrenset til fastsatte satser i henhold til tvisteloven § 6-13, jf. også tidligere forskrift av 23. juli 1993 nr. 768. Dersom man blir dømt i forliksrådet, vil imidlertid en dom fra forliksrådet være like godt tvangsgrunnlag som en dom fra tingrett, lagmannsrett eller Høyesterett.

Ved anke bør man huske på at et tap i underinstansen normalt øker risikoen for et nytt tap i ankeinstansen, og tilsvarende at medhold i underinstansen øker sannsynligheten for at man vinner i ankeinstansen. Med de gebyrer som gjelder for anke til lagmannsrett og Høyesterett, bør man således tenke seg godt om før man anker en tapt sak. Man bør normalt finne konkrete og betydningsfulle feil i tingrettens eller lagmannsrettens rettsanvendelse, bevisvurdering eller saksbehandling for at man skal anke, og det man tvister om bør også være av såpass stor verdi eller betydning for ankende part at man tar risikoen. Man bør sjeldent anke bare for å få en ny vurdering.

Bevisvurderingen

Bevisvurderingen er det som avgjør de fleste saker – både sivile saker og straffesaker for domstolene. Hvis faktum er klarlagt, vil også jussen som får anvendelse følge. Hvem som vinner saken, vil i de aller fleste sakene avgjøres ut fra hvem som klarer å bevise det påståtte faktum. Det er derfor viktig å vite litt om hvordan bevisvurderingen skjer for domstolene, og være selvkritisk i forhold til om bevisene objektivt sett vil holde.

Det finnes mange typer bevis som kan fremlegges. Man har dokumentbevis, som er alle skriftlige bevis. Og så har man vitnebevis og partsforklaringer. I tillegg kan man også legge frem andre realbevis enn dokumentbevis (typisk gjenstander), holde befaring, vise videofilmer mv., så lenge det er relevant og nødvendig for saken.

I Norge har man en fri bevisvurdering, hvilket innebærer at retten fritt vurderer hvilke av de tilbudte bevis som er relevante og hvilken vekt bevisene skal få, dvs. hvilken beviskraft beviset skal ha. Partene kan i utgangspunktet tilby de bevis som anses som nødvendige for saken, med mindre de rammes av et bevisforbud etter tvisteloven kap. 22, på grunn av eks. taushetsplikt, rikets sikkerhet, bevis om vandel og troverdighet, belastende personlige opplysninger mv.

Dersom partene er enige om faktum, legges det som det er enighet om automatisk til grunn. Hvis noe er ubestridt, vil det ubestridte faktum kunne legges til grunn uten bevisføring.

Ved uenighet om faktum mellom partene er utgangspunktet i sivile saker at retten legger det mest sannsynlige faktum til grunn, som bevisene taler for; det såkalte overvektsprinsippet. Det vil si at det vil være tilstrekkelig at bevisene gir 51% sannsynlighet for at det anførte faktum er riktig, for at faktumet kan legges til grunn. Et uttrykk for prinsippet om sannsynlighetsovervekt er blant annet nevnt i P-pilledom II i Rt 1992 s. 64 (s. 70) :

”I denne saken hvor de beste grunner taler for at det foreligger samvirkende skadeårsaker, vil det imidlertid være tilstrekkelig at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at p-pillebruken har vært en nødvendig medvirkende årsak til skaden”.

Prinsippet om sannsynlighetsovervekt i sivile saker er ikke absolutt. Loven selv kan fastsette strengere beviskrav, som for eksempel ”klarlågt” og ”tvillaust ikke skal gjelde” for testameneter i arveloven. Man har således i tillegg til alminnelig sannsynlighetsovervekt (overvektsprinsippet) også det man kaller kvalifisert sannsynlighetsovervekt (skjerpet beviskrav), i tillegg til prinsippet om ingen rimelig tvil i strafferetten. Det er blant annet antatt at ved svært injurierende påstander og saker av stor personlig betydning, vil det kunne stilles strengere krav enn sannsynlighetsovervekt, såkalt kvalifisert sannsynlighetsovervekt.

Ved inngripende tiltak oppstiller loven også noen steder krav om at det må være ”overveiende sannnsynlig,” f.eks. sosialtjenesteloven § 6-2a. Overveiende sannsynlig er ikke like strengt som strafferettens prinsipp om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, der man krever nærmest 100% sannsynlighet, men man må nærme seg i hvert fall 70-75% sannsynlighet. Ved vanlige sivile tvister, vil det imidlertid være overvektsprinsippet om 51% som legges til grunn for hva retten anser som bevist.

Beviskrav må ikke blandes sammen med bevisbyrde. Bevisbyrde sier noe om hvem som må bære risikoen for at noe ikke anses som bevist, slik at den som har bevisbyrden er den som er ansvarlig for å sannsynliggjøre et anført faktum. Utgangspunktet er at den som anfører noe, har bevisbyrden for at det som anføres blir bevist. Man sier også at den som anfører noe har tvilsrisikoen, slik at er ikke bevisene klare nok, så går tvilsrisikoen utover ham. Det er ikke opp til motparten å bevise partens anførsler, selv om begge parter etter tvisteloven § 21-4 plikter å sørge for at saken blir riktig og fullstendig opplyst

I noen tilfeller har lovgiver valgt å snu bevisbyrden for å beskytte en svakere part, f.eks. presumsjonsregelen for at en vare hadde mangel ved risikoens overgang dersom den viser seg innen seks måneder i forbrukerkjøp, eller arbeidsgivers plikt til å sannsynliggjøre at oppsigelse under sykdom ikke skyldes sykefraværet mv.

Når det gjelder bevisenes vekt eller beviskraft, står retten fritt til å vektlegge bevisene som den vil. Det kan likevel slås fast noen prinsipper som normalt får anvendelse.

For det første vil ikke partsforklaringer eller vitnebevis som har tilknytning til eller egeninteresse i sakens utfall få særlig vekt.

Bevis som går på karakteristikker av motparten, vil det normalt helt sees bort i fra, jf. her bevisforbudet mot en parts eller et vitnes vandel, seksuelle atferd eller alminnelige troverdighet i tvisteloven § 22-6.

Bevis som er forfattet i eller tett opp mot tvisten vil normalt tillegges mindre vekt. Her er det fastslått et prinsipp om at begivenhetsnære bevis får forrang foran senere bevis, slik at bevis fra den perioden som faktum refererer seg til vil gå foran senere bevis som sier noe annet om hvordan det var den gang.

I Rt. 1995 s. 821 er det for eksempel uttalt at:

”Innledningsvis nevner jeg at det ved den bevisbedømmelsen som må foretas i saken, er grunn til å legge særlig vekt på det som kan sluttes av avtalene og dokumentene ellers og partenes opptreden for så vidt dette gjelder perioden frem til bruddet i juli 1989. Etterfølgende dokumenter og forklaringer, ikke minst de omfattende forklaringer som er gitt i bevisopptakene, må generelt ha liten vekt. Det må regnes med som åpenbart at forklaringene, som er sterkt divergerende på sentrale punkter, i atskillig grad vil være påvirket av konflikten og de implisertes interesser i utfallet av saken.»

Tilsvarende ble uttalt i i Rt. 1998 s. 1565 :

”Opplysninger fra parter eller vitner som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge mindre vekt på, ... ”.

Utgangspunktet for bevisvurderingen er nedfelt i tvisteloven § 21-2:

Ӥ 21-2. Bevisvurderingen

(1) Retten fastsetter ved en fri bevisvurdering det saksforhold avgjørelsen skal bygges på.

(2) Bevisvurderingen baseres på det som framkommer om de faktiske forhold i det som skal utgjøre grunnlaget for avgjørelsen. De bevis som føres, er felles for alle parter i saken eller i saker forent til felles behandling.

(3) I bevisvurderingen kan retten, uten at det er forhandlet om det, trekke inn faktiske forhold som er erkjent av en part, vitterlige kjensgjerninger og den viten og det erfaringsgrunnlag retten har generelt og på vedkommende fagområde. Hvis slik kunnskap kan være usikker eller omtvistet, gjelder § 11-1 tredje ledd”.

I NOU 2001:32 "Rett på sak" pkt. 16.4 er det skrevet følgende om bevisvurderingen og særlige beviskrav og sondringen mot årsakssammenheng mv.

"I saker med en sammensatt, og kanskje vanskelig bevisbedømmelse, vil bevisbedømmelsen kunne være begrunnet nærmere, og da ofte slik at kvaliteten på bevisene bedømmes mer generelt, og at det så foretas en konkret bevisbedømmelse som munner ut i et konkret bevisresultat for de avgjørende faktiske forhold. Som et eksempel her kan vises til Rt. 1998 side 1565 (side 1570 – 1571). Det pekes der blant annet på at opplysninger «fra parter eller vitner med binding til partene som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge mindre vekt på, ...».

Slike mer generelle betraktninger om bevisbedømmelsen, representerer ikke noe unntak fra regelen om fri bevisbedømmelse. De generelle betraktningene er uttrykk for alminnelige erfaringssetninger og alminnelige betraktninger ellers som ikke binder ved bevisvurderingen, men som det vil være naturlig å ta i betraktning dersom det ikke skulle være holdepunkter for at det i det konkrete tilfelle forholder seg annerledes. Ved vurderingen av sannsynligheten av et faktum, er det viktig å sondre mellom teoretisk og konkret sannsynlighet for vedkommende faktum. Ved spørsmål om årsak til skadetilføyelse, vil årsaksvurderingen måtte avgjøres ved en vurdering av den mest sannsynlige årsak av de mulige skadeårsaker som foreligger. Det var problemstillingen i Rt. 1992 side 64 (P-pilledom II). Generelt – teoretisk – var det meget liten risiko for at bruk av P-pille skulle forårsake trombose og død. Men når situasjonen først var at det forelå slik trombose med dødsfølge, ble problemstillingen om bruk av P-pillen var mer nærliggende enn andre forhold som kunne ha slik følge. Se om dette Hov I side 255 – 256 og Skoghøy side 675 – 677.

Hvor en rettsfølge er avhengig av flere kumulative eller alternative betingelser, vil det ved avgjørelsen av om betingelsene er til stede, kunne være av betydning om de ulike betingelser skal ses som ett bevistema eller om de skal vurderes isolert, som ulike bevistemaer. Hovedreglene må være at ved kumulative eller alternative betingelser må hver betingelse vurderes for seg, altså være særskilte bevistemaer. Ved ulike tvilspunkter som refererer seg til samme betingelse, må disse vurderes samlet, som ett bevistema. Om disse spørsmålene se Skoghøy side 669 – 675 og Hov I side 280 – 283. Bevisbedømmelsen vil i mange tilfeller kunne være usikker. Spørsmål som oppstår da, var om hvilke krav til bevis som må stilles for at et faktisk forhold kan legges til grunn for avgjørelsen. Hovedregelen er at retten skal bygge på det mest sannsynlige faktum, se her Hov I side 263 flg., Schei side 631 – 633 og Skoghøy side 654 flg. En sentral avgjørelse hvor dette er kommet til uttrykk er Rt. 1992 side 64 (P-pilledom II).

Teoretisk vil det være mulig at to bevisalternativ er like sannsynlige. I prosessteorien har det vært stilt opp regler for hvilket faktum retten skal bygge på i slike situasjoner, blant annet at man skal bygge på status quo-prinsippet, se Skoghøy side 658 med henvisning til annen litteratur. I praksis vil nok retten, hvor det er vanskelig å avgjøre hvilket av flere bevisalternativer som er det mest sannsynlige, likevel velge et faktum som – alt tatt i betraktning – er det mest sannsynlige.

Men i mange situasjoner er beviskravet skjerpet, slik at det kreves en kvalifisert sannsynlighet for at et bevisresultat skal kunne legges til grunn. Et slikt skjerpet beviskrav kan følge av de materielle regler, jf. som eksempler kjøpsloven § 27(1) («godtgjøre») og § 62(1) («klart») – se andre eksempler hos Skoghøy side 663. Det er også noen krav til kvalifisert sannsynlighet som må utledes av mer alminnelige prinsipper for krav til bevis. Det er for det første tilfeller hvor et resultat i en retning har særlige belastende konsekvenser for parten, spesielt i de tilfeller hvor det stempler parten som uhederlig, og i enda sterkere grad hvor det innebærer at parten har begått en grovere straffbar handling, se Schei side 632 – 633 og Skoghøy side 664 – 666. Dernest kan kvalifisert sannsynlighet bli krevd ut fra hensynet til bevissikring. En part har mulighet for å sikre bevis, men gjør det ikke. Eller situasjonen kan være at en part ved sin opptreden, som han kan bebreides, har skapt den uklare bevissituasjonen, se nærmere Hov I side 268 – 269, Schei side 632 og Skoghøy side 668 – 669. I forbindelse med beviskrav brukes ofte uttrykket bevisbyrde. Uttrykket benyttes i noe forskjellig betydning. Ofte brukes det som et uttrykk for at det foreligger et krav om kvalifisert sannsynlighet for at et visst faktum skal kunne legges til grunn for avgjørelsen. Den part som er avhengig av at dette faktum legges til grunn for at han skal kunne vinne frem i tvisten, sies da gjerne å ha bevisbyrden for dette. Men bevisbyrde kan også brukes uavhengig av krav om kvalifisert sannsynlighet, og da slik at den part som er avhengig av at et visst faktum legges til grunn, sies å ha bevisbyrden for dette. Det er ikke aktuelt i en tvistemålslov å bruke et begrep som bevisbyrde, og utvalget går derfor ikke nærmere inn på dette begrepet, og heller ikke på om det i tilfelle burde erstattes av andre begreper – som f.eks. begrepet tvilsrisiko. Som påpekt under II.16.1, er det grunn til også i tvisteloven å ha med en regel om fri bevisbedømmelse, selv om regelen nok anses for så selvfølgelig at den ville bli lagt til grunn uansett. I gjeldende lov er det ingen generell regel om beviskravet eller det som skal være bevistemaet ved vurderingen. Utvalget kan heller ikke se at det bør gis slike regler i den nye loven. Som påpekt vil hovedregelen være at retten skal legge det mest sannsynlige faktum til grunn. Men de materielle regler som skal anvendes, kan gi anvisning på noe annet, og det vil også være mer generelle prinsipper for bevisbedømmelsen som vil innebære reelle unntak fra hovedreglen. Det vil være vanskelig å regelfeste dette på noen uttømmende og god måte. En hovedregel om at retten skal bygge på det mest sannsynlige faktum, vil måtte ta høyde for unntak i en grad som gjør at den neppe vil gi særlig veiledning ut over det som ville følge av kjernen i bestemmelsen – som for øvrig i dag vil bli oppfattet som selvfølgelig. Hva som skal være bevistemaet i de konkrete vurderingene, må bestemmes ut fra de regler som skal anvendes. Generelle prosessregler her vil neppe være til særlig hjelp hvis det først er tvil om valg av bevistema".

Rettshjelpere og gratis rettshjelp

Fra og med midten av 90-tallet kom en ny virksomhet – rettshjelpere. Rettshjelpere er jurister som driver rettshjelpsvirksomhet uten advokatbevilling.

Rettshjelpere har samme utdannelse og gjør det samme utenrettslige juridiske arbeide som en advokat gjør, og må stille sikkerhet for sin virksomhet etter domstolloven § 219. Den praktiske forskjellen mellom advokat og rettshjelper, er at rettshjelpere må få rettens samtykke fra sak til sak, for å kunne representere en part som prosessfullmektig under en rettssak, jf. domstolloven § 218 fjerde ledd.

Rettshjelpere vil gjennomgående ta lavere betalt enn advokater. Mange rettshjelpere markedsfører at de tar halv pris i forhold til advokatkostnader. I NOU 2002:18 pkt. 11.5.1 uttales følgende om prisnivået hos rettshjelpere:

”Gjennomsnittsprisen blant rettshjelpere som i første rekke tilbyr rettshjelp til privatpersoner er ca. 850 kr per time inkl. moms, men med store variasjoner. Gjennomsnittsprisen eksklusiv moms er 681 kr. 10 av rettshjelperne har oppgitt reell timepris. Den gjennomsnittlige reelle timeprisen ligger på ca. 515 kr. Antallet observasjoner er få. En nærmere omtale av undersøkelsen følger i avsnitt 12.3. Det generelle inntrykket er at rettshjelpere som gir sin bistand til privatpersoner har et prisnivå som ligger noe under advokaters prisnivå”.

En billigere løsning ved behov for juridisk bistand vil således kunne være å ta kontakt med et rettshjelperfirma.

Dersom man ikke har råd til verken advokat eller rettshjelper, finnes det ved universitetene i Bergen, Oslo og Tromsø rettshjelpsordninger som kan hjelpe deg gratis med juridisk rådgivning, herunder skriving av brev og ringe til aktuelle instanser og motparter for deg. Man har gjerne visse sakstyper som prioriteres som husleiesaker, samlivsbrudd, gjeldsforhandlinger, innvandringsspørsmål, oppsigelser i arbeidsforhold og fengslinger.

I Oslo finnes Jussbuss som kan finnes på http://www.jussbuss.no/ og for kvinner i Oslo finnes også JURK på http://www.jurk.no/no/front/ I Bergen finnes Jussformidlingen som kan finnes på http://www.jussformidlingen.no/ I Tromsø finnes Jusshjelpa i Nord-Norge som kan finnes på http://uit.no/jusshjelpa/ I Trondheim finnes Jusshjelpa i Midt-Norge som kan finnes på http://www.jushjelpa.no/

Hvordan skrive som en jurist?

Å kunne skrive et brev med god språkføring og en overbevisende stil, vil ofte kunne hjelpe deg til en løsning i saken, eller i hvert fall skape et seriøst inntrykk hos motparten. Hvis du ikke er vant til å skrive selv, kan det være lurt å få noen du kjenner til å hjelpe deg med å skrive et brev i forbindelse med reklamasjon, klage, tilsvar, forliksklage, varsel mv.

Nedenfor kommer eksempler på ord og uttrykk som kan brukes med måte "litt her og der", dersom du ønsker å skrive mer juridisk, og ta i bruk standardformuleringer innenfor det juridiske stammespråk. Norske språkeksperter mener likevel at overdreven bruk av slike uttrykksmåter virker tåkeleggende og kompliserer språket unødig.

Mange av setningene er passive (verbformen slutter på s - gjøres, anføres), og de fleste eksemplene bruker upersonlige subjekter som man, det og dette. Språket blir lett kjedelig hvis du bare bruker slike passive setninger med upersonlig subjekt. Sørg derfor for at du varierer språkbruken med aktive setninger som har personlige subjekter (jeg, vi, De).

Årsaken til at man i jussens verden formulerer seg med en del upersonlige passive setninger er at man ønsker å signalisere en viss nøkternhet og saklighet. Stilen blir sterkt mer anklagende og direkte, hvis man skriver personlig og aktivt "Jeg anfører at" i stedet for "Det anføres at".

Et budskap forstås alltid lettest når det er enkelt oppbygd og klart. Du bør derfor sørge for at du ikke overdriver bruken av disse formuleringene. Bruk bare slike passive/upersonlige setninger innimellom, for å tone ned språkbruken og ta forbehold der det passer! Du vil med et hovedinnslag av korte aktive setninger mest sannsynlig få god variasjon i språket, og samtidig holde en ryddig og saklig tone. Det vil kunne komme deg til gode i tvisten, eller dersom saken kommer opp for retten.

En god hovedregel kan være å skrive korte aktive setninger, når du beskriver faktum (hva som har skjedd i saken), men at du bruker noen få av de nedenstående juridiske standardformuleringer, når du argumenterer, påberoper deg rettsregler og fremmer krav.

Positivt:

Det må antas at

Det må her kunne antas at

Det må legges til grunn at

Det må her kunne legges til grunn at

Denne side anfører at

Det anføres at

Det må her anføres at

Det gjøres gjeldende at

Det må her gjøres gjeldende at

Denne side gjør gjeldende at

Det kan med dette slås fast at

Det kan med dette konstateres at

Negativt:

Det kan ikke anføres at

Det kan her ikke gjøres gjeldende at

Det kan her neppe legges til grunn at

Det kan ikke legges til grunn at

Det kan ikke med sikkerhet slås fast at

Det kan overhodet ikke slås fast at

Det kan ikke hevdes (med rette) at

Spørrende:

Jeg ber opplyst...

Det bes opplyst....

Det anmodes om (brukes ikke ofte - formelt/kanselli-stil)

Undrende (Negativt):

Vi kan ikke se at (vilkårene her er oppfylt)

Denne side stiller seg uforstående til (påstanden om…)

Jeg stiller meg undrende til påstanden om at....

Det fremstår som merkelig at (Deres klient skulle…)

Denne side betviler sterkt…

Man skal være varsom med å ....

Vil følger ikke motparten i hans syn på at....

Normativt:

Det skal normalt mye til for at (vilkårene her er oppfylt).

Det må kreves en viss (evt. betydelig) innsats/kunnskap mv. for at (vilkårene her er oppfylt)

Man må/vil normalt forutsette at….

Det kan normalt forutsettes at

Det kan nok hevdes

Det kan nok forekomme at

Benektende:

Denne side bestrider at…/Denne side bestrider saksøktes opplysninger om at….

Denne side er uenig i at / xxs påstand om

Det har ikke forekommet at….

Det er uriktig at…

Det medfører (overhodet) ikke riktighet at

Konstaterende/Understrekende:

Som det fremgår av ovennevnte,...

Det fremgår av avtalens pkt. 6 at....

Det følger av dette/ovennevnte at (vilkårene ikke er oppfylt/min klient ikke har inngått avtale)

Det gjøres oppmerksom på at (en slik situasjon normalt ikke…..)

Det understrekes at / Jeg må her understreke

Det foreligger ingen/intet (bevis/rettsgrunnlag mv.) som

Denne side vil således…. (forholde seg til avtalen)

Det konstateres at...

Bevisvurdering:

Det har formodningen mot seg at …..

Det har klart formodningen for seg at..

Dette taler for at / Min klients henvendelse av 21. mai taler for at

Dette taler for at / Min klients henvendelse av 21. mai taler for at

Dette taler mot at / Min klients henvendelse av 21. mai taler mot at

Dette taler klart for at

Dette taler klart mot at

Dette indikerer en …..

Det kan dokumenteres at

Det kan lett påvises at

Det må legges til grunn at

Ovennevnte trekker i retning av at

Subjekter:

Undertegnede (den som skriver et brev, brukes gjerne kun i innledningen av et brev)

Min klient/Deres klient (for advokater)

Denne side/Motparten (brukes mest av advokater)

Klager/innklagede (forliksrådet), saksøker/sakøkte (tingretten og tvangsprosess), ankende part, ankemotparten (ankedomstoler).

Vi/Dere

Ombytting av ord (Fra vanlig - til mer juridisk):

Fordi/Siden - Idet (brukes som konjuksjon: Denne side må avvise kravet, idet kravet er for sent fremsatt.)

Sånn - Slik

Feil (adverb) – Uriktig

Feil (substantiv) - Inkurie

Veldig – Svært

Konstaterende og undertstrekende uttrykk (brukt mye):

Således

Dermed

Av den grunn

Med dette

Som følge

Som et resultat av dette

Nødvendigvis

Klarligvis

Adverb for å konstatere forskjell eller motsetning fra forrige setning/avsnitt:

Imidlertid

Likevel

Under enhver omstendighet

I alle tilfelle

I ethvert tilfelle

Uansett

Brukt mye-ord:

Normalt (i betydningen vanligvis; som i: Det vil normalt forutsettes at),

Klart/åpenbart (klart eller åpenbart ikke riktig/oppfylt – bør ikke overdrives),

I utgangspunktet/Som utgangspunkt

Som regel (i betydningen vanligvis)

Nok (Det kan nok hevdes, Det kan nok forekomme)

Her (som i denne situasjon, Det kan her ikke påstås)

Ikke ubetydelig (Brukes når man mener at et faktum er betydelig, men ikke kan eller vil si noe om omfanget)

Modale hjelpeverb i fortid og kondisjonalis:

Det vil kunne hevdes

Det måtte være /Det vil måtte være

Generelt vil det å sette inn modale hjelperverb (kan, må, vil, skal) i fortid og kondisjonalis (kunne, måtte, ville, skulle) bidra til at det i større grad tas forbehold, og bidra til å tone ned en påstand som ikke kan sies å være sikker.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)